Øvre Pasvik februar 16

Øvre Pasvik 19.-25.februar 2016

 I februar 2016 tilbrakte jeg ei ukes tid i Øvre Pasvik. Dette var den andre turen min hit, og jeg synes dette grenselandet mot Russland og Finland er utrolig spesielt. Her finner en stillhet, og av og til kan det passe bra. Jeg hadde egentlig ikke tenkt at jeg kom til å like meg så godt her, siden jeg liker fjell, åpne landskap og ikke skog. Men så feil tok jeg altså.

 Denne gangen er det kun Ulva og meg, så jeg er litt spent hvordan det kommer til å bli. Første tur hit i 15 var en fjellforumtur sammen med tre andre, i tillegg til Kiera. Kiera var min første hund og hjertevenn som jeg mista altfor tidlig. Men det gjør godt å tenke på at vi fikk en spesiell tur sammen hit til Øvre Pasvik. 

På litt lengre turer har jeg tidligere som regel vært sammen med flere, så dette blir en ny erfaring. Det er trivelig å dra på tur sammen med noen, men det er også fint å kunne dra på tur alene. Med det er selvfølgelig noen utfordringer. I mitt tilfelle er det navigering, det er ærlig talt noe jeg ikke er spesielt god på! 

Etter å ha pakket bilen full av utstyr setter vi kursen nordover, ca 100 mil.Men når en gleder seg til tur, virker det ikke så langt. Jeg er egentlig bare utrolig glad dess lenger nord jeg kommer. Det er bare riktig.

Det føles utrolig deilig å bare skal være på tur, og disponere tida akkurat som jeg vil. Vil jeg gå, så går jeg. Hvis ikke, så gjør jeg ikke det. En god følelse.

Jeg parkerer  litt sør for Vaggetem, og følger skutersporet innover. Klokka er nesten 16 når vi er klare til å gå, så hodelykta må på ganske kjapt. Når jeg har gått ti minutter innover langs løypa innser jeg at jeg har glemt trugene i bilen. Jeg går tilbake til parkeringa, og det var nok bra. Sidedøra på bilen står åpen. Ja ja, av og til skal en ha flaks. 

 Jeg håper at det kanskje går et spor inn mot Holmenkoia, men siden det ikke ser slik ut går vi videre mot Ellenvannet og Ellenkoia. Over Sortbrysttjern knaker det godt i isen, og det er en del overvann. I tillegg blåser det friskt, og jeg kjenner litt på følelsen av frykt. Det har vært kaldt ganske lenge, så jeg er rimelig sikker på at isen er trygg. Rimelig.

 Jeg står ved Ellenvannet, og vet at hytta er like i nærheten, men likevel blir jeg usikker. Det er nok kombinasjonen med at kroppen er sliten, jeg er tørst og sulten, og det er kaldt. Jeg vet at jeg bør finne koia snart, hvis ikke må jeg slå leir før jeg blir kaldere. Jeg har oppe kartet og gps, og snurrer kartet x antall ganger før det begynner å demre for meg. Jeg går på, og herregud så glad jeg er for å se koia. 

Etter ca 4 timer, og ca 12 tilbakelagte kilometer med en godt lastet pulk er det fantastisk godt å komme fram. Hvilken lykke det er å tenne stearinlysene og få fyr i ovnen, og høre den vidunderlige knitringen. Jeg er sinnsyk tørst, og det er sjelden jeg drikker alkohol i noen form, men du verden den cideren som er på frysepunktet er god.

Koieliv i Pasvik

Avslapping mens vi venter på at det blir oppholdsvær

Det er flott å kunne få bruke disse åpne koiene. Teltet er selvfølgelig med på tur, men jeg må innrømme at jeg liker den luksusen det er å komme innendørs etter å ha gått seg sliten og svett. Spesielt vinterstid.

Ellenkoia

Kveldsstemning utefor Ellenkoia

De neste par dagene har jeg basen på Ellenkoia, og går turer i området. Jeg forsøker meg blant annet mot Grenseparvann. Det går veldig greit uten pulk, så neste dag tenker jeg at vi prøver oss med pulk.

På tur mot Grenseparvann

Dagen byr på snøbyger, og det helt fram til kvelden. Men jeg tenker at vi prøver oss likevel. Det blir en kilometer, før Ulva parkerer. Hun liker ikke de dårlige sporene, og ikke nysnøen som er kommet. Derfor bestemmer jeg at vi returnerer i retninga der vi har bilen parkert.

 Det går veldig greit, det er mye bedre spor i denne retninga, og Ulva trekker som bare det. Noen kilometer før parkeringsplassen finner vi et skuterspor som tar av fra løypa, og vi bestemmer oss for å prøve det. Jeg håper at det går mot Holmenkoia. Det fører oss mot Ellentjern, og vi går mot Ellentjernkoia. Jeg ser ikke spor i retning Holmenkoia. Jeg booker oss inn for natta på campingen i Vaggetem. 

Når jeg kommer mot Ellentjern treffer jeg en trivelig mann som kan fortelle at hvis jeg følger sporene over vannet vil jeg finne spor i den vestlige delen av vannet som går  til Holmenkoia og Høvasskoia. Jeg går videre mot parkeringa, henter bilen og kjører ned til campingen for en natt der. Forresten ei veldig hyggelig og hjelpsom dame som driver campingen.

Vaggetem camping, et trivelig sted

 

Dagen etter våkner jeg til et strålende vær. Sola skinner, det er stilla og -15 grader. Det er så utrolig fint, og jeg er så glad for at jeg er her.

Ulva klar for å krysse Ellentjern

Vi går over Ellentjernet mot Holmenkoia hvor vi fyrer opp, og tar lunsjpause et par timer. Det er kaldt, og denne hytta tar det lang tid å varme opp. Men et greit husvære likevel. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror faktisk jeg ville vært litt mørkeredd hvis jeg skulle tilbrakt natta her alene. Av og til får en en sånn følelse.

Holmenkoia

 

Lunsjpause på Holmenkoia

Vi går videre mot Høvasskoia, og kommer dit i 15.30 tida. Dette er ei utrolig fin koie, og det tar ikke langt tid å få opp temperaturen. Et utrolig flott sted.

Høvasskoia

Kjempekoselig koie

Neste dag er det frokost,kaffe og rydding og klargjøring av hytta til de neste som er så heldige å besøke denne flotte koia. Jeg tar fatt på de ca. 8 kilometrene tilbake til Vaggetem hvor bilen står parkert.

Kunne ikke blitt finere forhold

Tilbake i Vaggetem, og snart klar for kjøreturen hjem

 Denne etappen pakker jeg pulken litt smartere, slik at den ikke fungerer som en brøyteplog.. utrolig for en forskjell! Turen i Pasvik går mot slutten for denne gang, og det er vemodig å dra, spesielt i dette utrolig flotte været. Men jeg tror, og håper at jeg får muligheten til å komme tilbake.