Totalt antall sidevisninger

lørdag 12. november 2016

Senja, 8-12 juni 16

Senja, ei av vakkerøyene i nord

Da er det tilbake til Senja. Jeg har fire dager til rådighet denne gangen, og jeg er veldig fornøyd med å komme meg avgårde. Ulva skal selvfølgelig være med. Vi tar ferga fra Brensholmen og over til Botnhamn på Senja sent onsdag ettermiddag. Det er først i juni, og temperaturen er av den friske nordnorske sorten.

Det blir ganske sent på kvelden før jeg kommer sør på Senja. Jeg er trøtt, været er småkjølig så jeg orker ikke bruke tida på å finne teltplass. Jeg og Ulva rigger oss til bak i transporteren, og har det riktig så trivelig. En fantastisk bil, som er perfekt når en bare trenger en plass å sove.

Dagen etter våkner vi til greie værforhold. Oppholdsvær og overskyet er godkjent. Vi passerer Stonglandseidet, og tar av mot Olaheimen der vi skal begynne turen denne gangen. Jeg har egentlig ikke lagt noen eksakt plan, så vi tar det litt etter forholdene.

Fra Olaheimen går den merka løypa "Senja på langs", og planen er egentlig bare å begynne å gå, så ser vi etterhvert hvor vi havner. Fra parkeringa går det en grusvei oppover, som ender opp i en sti etterhvert. Det er et par kilometer å gå før vi kommer ned til Storbunkevatnet. Det er flott langs vannet her, og stien er tydelig og lettgått. Det ligger noen få hytter langs vannet.
Grått, men opphold.

Jeg fortsetter langs vannet, og følger merkinga videre. Merkinga blir etterhvert litt utydelig, og jeg mister den. Jeg følger Finnskardet oppover. Det er kupert og bratt,og jeg merker godt vekta av vel 20 kg på ryggen. Når jeg er oppe på fjellet går jeg et stykke videre, men det blåser rimelig heftig her oppe så jeg bestemmer meg for å følge stien nedover mot Storbunkevatnet. 

Nede ved vannet er det litt vind, men jeg finner en nydelig teltplass i skogen på sørsiden av vannet, og her er det stille og fint. Jeg får opp telt og tarp, og samler ved til bålet. Ettermiddagen tilbringes ved å ligge ved bålet med kaffekoppen og kartet, og tusle litt i nærområdet. Perfekt.

Lunt og fint i skogen





Dunjakken er forresten et fantastisk turplagg. Drar ikke uten, og den kom godt med denne turen også.

På kvelden tusler jeg ned til vannet med fiskestanga, og sannelig får jeg fisk! Det er ei slank røye (tror jeg), og da er kveldsen berga.

Det ble en i panna

Neste morgen våkner jeg til et flott vær. Det blir frokost, og ei lang morrakaffestund, før leiren pakkes.

Finner seg godt til rette på tur


Viktig å dele

Vi går de par kilometerne mot parkeringa, og nyter bare godværet.
På tur ned til Olaheimen

Olaheimvatnet i bakgrunnen

Her kan en begynne, eller avslutte "Senja på langsruta"

Det er nydelig her ved Olaheimvatnet, en fantastisk fin plass. Jeg har lyst å se Rødsand, så jeg tar meg en kjøretur i den retninga. Rødsand er ei stille lita bygd, og jeg stopper ved veis ende for å ta bilder. Det er nydelig!




Utsikt fra Rødsand

Da returnerer jeg, og kommer til krysset hvor jeg kan velge å kjøre mot Stonglandseidet, eller Skrolsvik. Jeg har ikke vært på denne sida av øya, og jeg har god tid. Jeg kjører i retning Skrolsvik, og blir ikke skuffet. Været er på min side, og det er bare herlig. Jeg er vokst opp i Lofoten, og vant til en storslagen natur. Senja har det.


Men jeg skulle vel ikke bruke dagene på bare kjøring, så etter et lite stopp på butikken på Stonglandseidet, kjører jeg mot Jøvika. 

Jeg har fått anbefalt et fiskevann eller to, og nå skal jeg prøve å finne fram. Det er ikke noe sti, i tillegg går jeg på motsatt side av Litjvatnet enn jeg har fått anbefalt. Kart og kompass har jeg med, men jeg er selvsagt ikke blitt spesielt flinkere til å bruke det. Jeg er i godt driv i et tungt, sugende myrlendt landskap, og er ganske sikker på at jeg er på rett vei. Det er jeg ikke.. innser jeg etter noen kilometer. Da er det bare å skifte retning, og prøve på nytt. Jeg skal opp ei rimelig bratt stigning, så det kjennes! Det er bare å ta tak i bjørkeleggene oppover, og slite seg opp på to og fire. Blir egentlig ikke helt sikker på hvor jeg skal, men jeg treffer riktig og finner til slutt Storelvvatnet.

Etter å ha gått i mye myr, kupert og bratt landskap med tung sekk, er jeg særdeles fornøyd med å finne en flott teltplass ved vannet. Det er tidlig vår her opp enda, og løvet på trærne har akkurat begynt å springe ut.






Den ekstra vekta kjentes godt opp, men var verdt det

Jeg vet at det skal ligge en gamme litt opp av teltplassen, og går en liten tur for å se etter den. Jeg ser inn, og leser litt i boka som ligger der før jeg går ned til leiren igjen.

Fiskelykken er dårlig, og jeg tror nok at det er litt for tidlig her oppe i høyden. Men det er koselig å prøve noen kast med stanga uansett.

Kvelden tilbringes ved bålet, og kvelden er flott og stille.
Kveldsstemning

Ulva ligger ute å sover, mens jeg trekker inn i teltet. Etterhvert krever  hun sin plass i 1-2 mannsteltet. Hun bruker jo å sove sammen med meg, så jeg slipper henne inn. Hun begynner å rigge seg til, og plutselig er hele teltet et inferno i snøstorm! Jeg skjønner ikke hva som skjer før det går et par sekunder..og da først klarer jeg å summe meg å dekke hånda over liggeunderlaget. Da er teltet, hund og jeg dekket av dun. Det blir å prøve å lappe, men flenga er rimelig lang, så det går heller dårlig. Som regel har jeg alltid med med et ekstra liggeunderlag, men ikke denne gangen. Det går greit, underlaget er ikke så voldsomt hardt. Det var rimelig komisk, og nok litt av et syn!

Ulva har funnet sin plass

Dagen etter krongler vi oss ned gjennom bjørkeskogen, og på tilbaketuren klarer vi å finne litt sti her og der, så turen mot bilen går mye raskere enn turen opp.

Været er upåklagelig i dag også, og jeg vet egentlig ikke hvor veien går nå. Det er tidlig på dagen enda, så vi kjører gjennom Kaperdalen og videre mot Skaland. Det er alvorlig fint denne veien, og anbefales på det sterkeste. Jeg passerer Skaland, og kjører hele veien ut mot Bøvær. Jeg gjentar meg selv, det er så fint!

Jeg kjører fra Bøvær, og finner en plass å parkere bilen. Nede ved havet slår jeg leir, det er en fantastisk leirplass. Jeg synes det er flott å være på fjellet, men jeg er oppvokst i "fjærsteinan", og elsker den salte lukta av hav. Det er den beste.




Utpå natta regner det litt, og neste morgen er litt grå. Men det gjør ingen ting. I dag skal jeg kun kjøre videre mot Botnhamn der jeg skal ta ferga fra. Det er alvorlig fine fjell på kjøreturen, så det er bare å prøve å holde øyene på veien.




Botnhamn mens vi vente på ferga


Det var denne turen til Senja, men ikke den siste. Har ennå ikke fullført Senja på langs, og den har jeg virkelig lyst til å prøve å få gjennomført. Snart. I tillegg er det utrolig mange fjelltopper som jeg burde vært på. Snart.














søndag 6. november 2016

Øvre Pasvik februar 16

Øvre Pasvik 19.-25.februar 2016


 I februar 2016 tilbrakte jeg ei ukes tid i Øvre Pasvik. Dette var den andre turen min hit, og jeg synes dette grenselandet mot Russland og Finland er utrolig spesielt. Her finner en stillhet, og av og til kan det passe bra. Jeg hadde egentlig ikke tenkt at jeg kom til å like meg så godt her, siden jeg liker fjell, åpne landskap og ikke skog. Men så feil tok jeg altså.

 Denne gangen er det kun Ulva og meg, så jeg er litt spent hvordan det kommer til å bli. Første tur hit i 15 var en fjellforumtur sammen med tre andre, i tillegg til Kiera. Kiera var min første hund og hjertevenn som jeg mista altfor tidlig. Men det gjør godt å tenke på at vi fikk en spesiell tur sammen hit til Øvre Pasvik. 

På litt lengre turer har jeg tidligere som regel vært sammen med flere, så dette blir en ny erfaring. Det er trivelig å dra på tur sammen med noen, men det er også fint å kunne dra på tur alene. Med det er selvfølgelig noen utfordringer. I mitt tilfelle er det navigering, det er ærlig talt noe jeg ikke er spesielt god på! 

Etter å ha pakket bilen full av utstyr setter vi kursen nordover, ca 100 mil.Men når en gleder seg til tur, virker det ikke så langt. Jeg er egentlig bare utrolig glad dess lenger nord jeg kommer. Det er bare riktig.

Det føles utrolig deilig å bare skal være på tur, og disponere tida akkurat som jeg vil. Vil jeg gå, så går jeg. Hvis ikke, så gjør jeg ikke det. En god følelse.

Jeg parkerer  litt sør for Vaggetem, og følger skutersporet innover. Klokka er nesten 16 når vi er klare til å gå, så hodelykta må på ganske kjapt. Når jeg har gått ti minutter innover langs løypa innser jeg at jeg har glemt trugene i bilen. Jeg går tilbake til parkeringa, og det var nok bra. Sidedøra på bilen står åpen. Ja ja, av og til skal en ha flaks. 

 Jeg håper at det kanskje går et spor inn mot Holmenkoia, men siden det ikke ser slik ut går vi videre mot Ellenvannet og Ellenkoia. Over Sortbrysttjern knaker det godt i isen, og det er en del overvann. I tillegg blåser det friskt, og jeg kjenner litt på følelsen av frykt. Det har vært kaldt ganske lenge, så jeg er rimelig sikker på at isen er trygg. Rimelig.

 Jeg står ved Ellenvannet, og vet at hytta er like i nærheten, men likevel blir jeg usikker. Det er nok kombinasjonen med at kroppen er sliten, jeg er tørst og sulten, og det er kaldt. Jeg vet at jeg bør finne koia snart, hvis ikke må jeg slå leir før jeg blir kaldere. Jeg har oppe kartet og gps, og snurrer kartet x antall ganger før det begynner å demre for meg. Jeg går på, og herregud så glad jeg er for å se koia. 


Etter ca 4 timer, og ca 12 tilbakelagte kilometer med en godt lastet pulk er det fantastisk godt å komme fram. Hvilken lykke det er å tenne stearinlysene og få fyr i ovnen, og høre den vidunderlige knitringen. Jeg er sinnsyk tørst, og det er sjelden jeg drikker alkohol i noen form, men du verden den cideren som er på frysepunktet er god.
Koieliv i Pasvik





Avslapping mens vi venter på at det blir oppholdsvær


Det er flott å kunne få bruke disse åpne koiene. Teltet er selvfølgelig med på tur, men jeg må innrømme at jeg liker den luksusen det er å komme innendørs etter å ha gått seg sliten og svett. Spesielt vinterstid.


Ellenkoia



Kveldsstemning utefor Ellenkoia


De neste par dagene har jeg basen på Ellenkoia, og går turer i området. Jeg forsøker meg blant annet mot Grenseparvann. Det går veldig greit uten pulk, så neste dag tenker jeg at vi prøver oss med pulk.


På tur mot Grenseparvann





Dagen byr på snøbyger, og det helt fram til kvelden. Men jeg tenker at vi prøver oss likevel. Det blir en kilometer, før Ulva parkerer. Hun liker ikke de dårlige sporene, og ikke nysnøen som er kommet. Derfor bestemmer jeg at vi returnerer i retninga der vi har bilen parkert.

 Det går veldig greit, det er mye bedre spor i denne retninga, og Ulva trekker som bare det. Noen kilometer før parkeringsplassen finner vi et skuterspor som tar av fra løypa, og vi bestemmer oss for å prøve det. Jeg håper at det går mot Holmenkoia. Det fører oss mot Ellentjern, og vi går mot Ellentjernkoia. Jeg ser ikke spor i retning Holmenkoia. Jeg booker oss inn for natta på campingen i Vaggetem. 

Når jeg kommer mot Ellentjern treffer jeg en trivelig mann som kan fortelle at hvis jeg følger sporene over vannet vil jeg finne spor i den vestlige delen av vannet som går  til Holmenkoia og Høvasskoia. Jeg går videre mot parkeringa, henter bilen og kjører ned til campingen for en natt der. Forresten ei veldig hyggelig og hjelpsom dame som driver campingen.

Vaggetem camping, et trivelig sted

 






Dagen etter våkner jeg til et strålende vær. Sola skinner, det er stilla og -15 grader. Det er så utrolig fint, og jeg er så glad for at jeg er her.

Ulva klar for å krysse Ellentjern






Vi går over Ellentjernet mot Holmenkoia hvor vi fyrer opp, og tar lunsjpause et par timer. Det er kaldt, og denne hytta tar det lang tid å varme opp. Men et greit husvære likevel. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror faktisk jeg ville vært litt mørkeredd hvis jeg skulle tilbrakt natta her alene. Av og til får en en sånn følelse.
Holmenkoia


 
Lunsjpause på Holmenkoia

Vi går videre mot Høvasskoia, og kommer dit i 15.30 tida. Dette er ei utrolig fin koie, og det tar ikke langt tid å få opp temperaturen. Et utrolig flott sted.

Høvasskoia



Kjempekoselig koie

Neste dag er det frokost,kaffe og rydding og klargjøring av hytta til de neste som er så heldige å besøke denne flotte koia. Jeg tar fatt på de ca. 8 kilometrene tilbake til Vaggetem hvor bilen står parkert.

Kunne ikke blitt finere forhold




Tilbake i Vaggetem, og snart klar for kjøreturen hjem


 Denne etappen pakker jeg pulken litt smartere, slik at den ikke fungerer som en brøyteplog.. utrolig for en forskjell! Turen i Pasvik går mot slutten for denne gang, og det er vemodig å dra, spesielt i dette utrolig flotte været. Men jeg tror, og håper at jeg får muligheten til å komme tilbake. 


lørdag 5. november 2016

Indre Troms, Dividalen

Indre Troms, Dividalen 



Endelig har jeg klart å fått planlagt en tur til Øvre Dividal. Jeg har lest utallige turrapporter og blogger fra området, og endelig er det min tur.

 Det er ikke bare å få alt til å klaffe, men nå er det meg og Ulva på tur. Gleden og spenninga er stor når vi skal ut i et område som jeg ikke har gått i før. Fredag etter jobb kjører jeg hjemmefra, og etter et lite stopp i Tromsø for å handle noen småting jeg mangler går veien videre mot Nordkjosbotn. Jeg tar korteste veien gjennom Tamokdalen. Jeg betaler for parkeringa ved Frihetsli, og kjører helt til fossbua, ei statsskogkoie som ligger like ved elva.

 Da er klokka nesten halv åtte på kvelden. Det er mørkt, og jeg bestemmer meg for å overnatte der hvis den er ledig. Det er den, og jeg er veldig fornøyd med at jeg ikke skal gå å surre i mørket på leting etter teltplass. Jeg innrømmer at jeg tenker på bjørn..og jeg er snar å komme meg inn i koia;) Det er fantastisk å kunne komme inn, fyre i ovnen og ordne seg litt mat og kaffe. Koia er enkel, men den har ovn og enkle trebrisker, og jeg synes den er helt perfekt.


Lørdag morgen er vi tidlig oppe, pakker sekken og kommer oss avgårde. Jeg kjører bilen tilbake til vetlenesbua, og parkerer der. Jeg tenker at det er bedre at jeg går et par kilometer ekstra nå enn når jeg returnerer via Høgskardet på mandag. Vi er veldig klare begge to. Ulva bærer kløv, og avlaster meg for 5-6 kg. Hun kunne sikkert hatt et par kg ekstra, men vi har ikke trent på mer vekt, så det er sikker like så greit.

 Etter noen kilometer på grusvei, er vi ved den innerste parkeringa, og vi begynner vandringa opp gjennom dalen på en tydelig sti. Når vi kommer til Ole Nergårdbua lager vi oss varm lunsj inne i koia, og får oss en liten pause før vi vandrer videre. Denne bua er utrolig koselig. Jeg veksler noen ord med noen damer som er på tur motsatt vei, de har vært på Dividalshytta, og tar matpausen ved bålplassen utenfor hytta.


 Jeg passerer Anjavasshytta, og krysser broa over elva. Jeg har ikke noen plan om hvor jeg skal slå leir, men tenker at jeg slår leir i god tid før det blir mørkt. Stien følger elva, og det er fantastisk flott å se den livlige elva som har gravd seg ned i gjennom terrenget.


 Klokka nærmer seg seks, og etter å ha gått mellom 12-13 kilometer denne dagen, kjenner jeg at det er på tide å slå leir. Jeg finner en nydelig plass på ryggen ovenfor elva, og slår opp telt og etablerer leir. Været kunne ikke vært bedre. Det er varmt og klart i det mørket faller på. Det danser også litt nordlys på himmelen. Så heldig jeg er. 





Nydelig teltplass, Blåfjellet i bakgrunnen


 Jeg bruker tida på å samle ved, og nyter kvelden ved bålet..til Ulva plutselig spretter opp, og setter seg å stirrer intenst ut i mørket! Da kjenner jeg at jeg får litt ståpels, og selvfølgelig begynner jeg å tenke på bjørn. Jaja, jeg har jo sett på film at ulven ikke liker bål, så jeg samler enda mer ved, og satser at det samme gjelder for bjørnen. Hunden fortsetter å glo ut i mørket utover kvelden, og plutselig oppdager jeg det hun sikkert har været hele tiden. Noen kilometer bortenfor ser jeg at det brenner i annet bål. Etter å ha trukket inn i teltet når klokka nærmer seg ett, sovner jeg faktisk etter hvert. Enda bedre søvn blir det etter hvert, når jeg får hunden inn. 
  
Dagen etter er været fint, og det ordnes frokost og kaffe før leiren pakkes ned. Jeg skulle gjerne ønsket meg litt mer kosetid ved bålet, men jeg innser at jeg har ganske mange kilometer å gå så det er bare å komme seg videre i ni-ti tida.




Jeg har hatt leir rett ved broa som går over Voumajohka  ser jeg. Det er en tydelig sti som går videre, og jeg har Blåfjellet til venstre når jeg går.
Blåfjellet 

Jeg passerer Blåfjellet, og ser stien som går videre mot Voumahytta. Jeg kunne godt tenkt meg å gått dit, men denne gangen så strekker ikke tiden til det, så jeg lunsjer like ved stiskillet og fortsetter mot Anjavannet. Været er blitt litt hustrig, og det er duskregn i lufta. Det er et kupert terreng, og litt slitsomt å gå. Jeg finner ingen spesielt tydelig sti, så det er bare å traske i vei. Været blir gradvis verre, og når jeg kommer til begynnelsen av Anjavannet innser jeg at det ikke blir noen fisking der slik jeg hadde tenkt. Jeg har studert kartet, og funnet ut at jeg nok må komme meg i enden av Anjavannet før leiren slås for natten, hvis jeg skal ha mulighet for å nå siste ferga hjem på mandag kveld.

Det blir en tung etappe langs vannet, og når vi er ferdig med å lete etter en perfekt teltplass er klokka blitt ganske mye, og det er skjømt. Jeg passerer noen rester av en gammel gamme eller lignende på let etter teltplass.

 Jeg planlegger mens jeg går, hvordan raskest mulig komme seg inn i teltet! Det går fort! Det blir ingen biff på verken meg eller Ulva, men jeg tar meg tid til å koke vann til en kopp kakao før jeg rømmer inn. Ulva står og stanger i teltduken mens jeg reier opp, og gjett om vi er glad når vi kommer oss ned i dunposen og jervenduken. Da er lukta av våt hund himmelsk, og brødskive med masse ekte smør og baconost smaker utrolig godt. Vi deler "hunderlig". Jeg henger en glowstick i taket, og lykken er komplett. Kroppen er sliten, og jeg kjenner at i kveld får bjørn være bjørn. 

  
Neste morgen våkner jeg rundt syv, og jeg lurer på om jeg tør å åpne glidelåsen. Gjennom natta har jeg hørt regnet på duken, og jeg ønsker så inderlig at vi skal få godvær på siste etappen. Jeg er skeptisk. Men når jeg glider opp duken, ser jeg den rosa himmelen, og kjenner lykkefølelsen boble.

Morgenlys over Anjavannet

Bålet blir tent, bacon stekes og klærne tørkes. Jeg tar litt bilder, og leiren pakkes. Vi er superklare til å fortsette på de siste ca 15 kilometerne til vi er nede gjennom Høgskardet, og den siste kjedelige mila langs veien.        
Det er nydelig, og jeg må stoppe opp og ta bilder både her og der. Mens jeg sier til Ulva hvor utrolig nydelig det er, blir jeg nesten på gråten.  Men det er vakkert. Så åpent og herlig. Jeg elsker sånt landskap.


Lykken er å våkne på et så flott sted


Mens baconet gjør seg ferdig tar Ulva en morrastrekk




Vi krysser Mattajohka uten problemer, og jeg priser de gode høye jaktstøvlene.
Mattajohka



 Vi fortsetter langs moreneryggene i retning Høgskardet. Det er stort sett veldig lettgått, og som regel har vi en sti å følge. Vi holder et godt tempo, været er herlig og kroppen fungerer. Da er det bare å vandre og nyte turen.
Åpent herlig landskap



 Det er vel 4-5 kilometer fra vi krysset Mattajohka til vi krysser Sandelva.  Det går en atv vei herfra, og et godt stykke videre.
Nydelige morenerygger


Dette var det eneste pelskledde individet jeg traff på turen, når en seg bort fra Ulva! Men i litt større utgave kunne det ligna en bjørn ;-)

Jeg lunsjer etter å ha passert Høgskardvatnet, og veksler noen ord med en som er på vei mot Sandelvvatnet for å fiske. Det er det  første mennesket jeg har støtt på siden jeg var ved Ole Nergårdbua. Det er ikke folksomt i dette området nå på høsten, og kanskje ikke ellers heller vil jeg anta.

Matpause


Turen går mot slutten, vemodig.

 Ned Høgskardet er det også en veldig tydelig fin sti, og når trekkhunden går bak går det veldig greit. 
Jeg kommer ned på veien, og har den kjedelige mila på vei igjen. Jeg ser også at jeg er nødt til å skynde meg for å rekke siste ferga hjem, så sekken blir lagt inni skauen og jeg går alt jeg er god for. Det blir litt jogging også, men det er absolutt ikke anbefalt i det fottøyet jeg har på føttene. Jeg er i rute, og de 9-10 kilometrene går unna på under to timer. Føttene og resten setter pris på å finne bilen. Jeg hilser på jaktlaget som holder til på parkeringa, før jeg kjører ned dalen.

Totalt sett ble det vel rundt regna 55 kilometer på tre dager, og det gikk fint. Men neste gang legger jeg inn et par dager ekstra. Mer tid ved bålet og litt fisking. Alt i alt så er jeg fantastisk fornøyd med turen. Det å ha utfordra meg selv, både med tanke på det å være på tur alene, i mørket og ikke minst det å finne fram. Men så hadde jeg også en perfekt turkompis med meg, så jeg var jo absolutt ikke alene.