Dividalen og Anjavassdalen i nord-norsk sommervær

26.06-29.06

En sommertur, vel kanskje ikke når en bryr seg med å se på temperaturen. Tur ble det. I et fantastisk fjellområde i indre Troms. Vi startet med å sette en bil innerst ved parkeringa i Dividalen, før vi parkerte den andre ved Høgskardet hvor vi skulle begynne.

Klokka 17 var vi klar, Trine og jeg. Det er ikke mange en får med seg på sånne turer, merkelig nok! Det er jo lykken! Denne gangen fikk vi det til, og det ble AnneogTrinetur igjen.

Vi begynte friskt opp Høgskardet, men selvfølgelig sjekka vi ikke om vi fulgte merkastien, og vi endte antakelig opp på vinterruta, som både ble både lengre og tyngre. Men vi kom oss opp gjennom et mykt sugende terreng.

Når vi kom opp, fulgte vi en veldig tydelig og god sti mot Høgskarvannet, hvor vi slo leir i 21 tia. Det blåste allerede godt mens vi satte opp teltene, og det skulle bli mer.

Dunjakka og ullvottan kom på, og fisket ble absolutt prøvd. Det var såpass vind, at å kaste ble ei utfordring. Men det skulle ikke stå på at en ikke hadde prøvd.

Exped Orion teltet mitt måtte vendes 3 ganger for å få det stabilt nok. Men når vinden kommer litt fra flere kanter, kan det være ei utfordring å unngå at det klapper sammen. Det er høyt, og det ligger en god del vind i det. Til slutt før natta kom ble det lagt store steiner mot den mest vindutsatte delen. En spennende natt, men det holdt!

Bardunert for natta med Aluqs bånd!

Neste dag blir det noen timers resultatløs fisking, før vi får pakket leiren godt utpå dagen. Vi går videre mot Sandelvvatnet, sånn rundt 4 kilometer videre.Været er bra, med noen små solgløtt innimellom.

 Terrenget er rimelig kupert.
Været blir etterhvert mer grått, og det er litt lett yr i lufta. Det er ikke varmt, og ullvottan må på når en prøver å fiske.

 Vi prøver det skal vi ha, men det er absolutt ikke livstegn. Vi har en del teorier hvorfor det ikke blir fisk, men vi satser på at alt har gått i stå i de noe friske sommerforholdene.

Klokka er vel rundt 19 når vi går videre. Etterhvert skal Sandelva krysses, og det blir vading. Ei med crocs, og ei med fjellstøvlan på. Litt latskap av meg ja, men tenker at det med hund er tryggere å komme seg hel over med solide fjellstøvler. Ikke så veldig våt på denne kryssinga. Det tar seg opp om ikke så lenge;)

Første kryssinga over Sandelva

Terrenget videre er ikke lettgått, og vi har rundt ei mil å gå før vi kommer til planlagt leir i utkanten av Anjavannet. Været er det grått, litt vått fra oven i tillegg til en ganske frisk og skarp vind. Når en sper på med friske elvekryssinger får en kjørt seg litt både med tanke på kropp og hode.

Enda en:)

Høgskarvannet i bakgrunnen

Snart utsikt nedover dalen med Anjavannet i det fjerne

Utfordringa blir Mattajohka. Venninna tar et lurt valg, og krysser elva ganske langt oppe, mens jeg prøver å finne en plass med litt mindre vann et par kilometer lenger ned. Jeg er nesten over, kun et par meter med sterk strøm igjen, men da nekter Aluq. Og det er bare å gå tilbake, og oppover elva igjen. Vi kommer oss over der Trine kryssa. Hunden er ikke overentusiastisk, men lykkelig er vi begge to når vi er over. Søkkvåt og full av adrenalin gjør at kulda ikke kjennes.

Vi finner en fin leirplass i 23-tida, og får opp telta rimelig kjapt. Det viser seg at teltet mitt har fått litt mer juling enn det har tålt i løpet av forrige natt, og det er blitt en sprekk i ene teltstanga. Og plutselig er den helt knekt. Jeg berges med å tre utpå et skjøtestykke.

 Klesskift, en varm real og lykken er gjort. Når en i tillegg får ei flaske kokende vann i fotenden, og sover i ni strake timer er livet helt greit.

Leir i glissen bjørkeskog før Anjavannet

Neste dag er været slett ikke værst, altså tatt i betrakning hvor mye verre det kunne vært.  Den opprinnelige planen å prøve å fiske på Anjavannet, men pga sur og kald vind velger vi å passere vannet litt i høyden hvor det ikke er riktig så kupert.

Endelig på sti

 Det var nok en fornuftig valg, for denne dagen skal vi gå rundt 16 kilometer. Terrenget til vi møter stien opp mot Vouma er ikke av det mest lettgåtte slaget, men når vi kommer på sti ser plutselig livet mye lysere ut. Selv himmelen blir faktisk rimelig blå, og sola kikker fram. De siste 8 kilometrene går som en drøm, og livet smiler. I tankene brenner allerede bålet. Aluq er nok like glad som oss for å slippe elvekryssing over Voumajohka, og det er så vidt jeg klarer å henge etter han over brua.

En av de fineste plassene på ruta er der vi slår leir, på elvebredden der Anjavasselva og Voumajohka møtes. Det er stilla her for første gang på turen, og sola skinner.

Stemninga er god, og teltene kommer opp. Det blir bål til ganske seint utpå. Dette er de øyeblikkene i livet at alt annet blir ubetydelig. Det er fint å oppleve det alene, men å dele det med noen som setter like stor pris på det som deg selv er utrolig fint.

Neste morgen blir det et par timer ved bålet med morgenkaffen før venninna vekkes. Det er godt å sove i friluft:) Vi tar livet med ro, og koser oss ved bålet. Det er siste turdagen, og vi har bare den siste mila ned gjennom dalen igjen.

Ingen som kan slappe mer av en en malamute

 Vi er klar til å gå litt før kl 13. Været er bra, med litt solgløtt. Vi har et godt driv på stien videre. Vi følger stort sett Anjavasselva nedover, den er utrolig flott!

Det blir en liten pause halvveis, ved bålplassen rett etter brua over elva til Dividalen. Det er flott tilrettelagt her for en liten matpause. Bålplass, gapahuk og ved.

Da er det bare de siste kilometerne igjen. Klokka er vel rundt halv 4 når vi er ved parkeringa. Det er alltid litt blanda følelser ved turslutt. Litt vemodig, og litt godt. Det er sånn det skal være. Men jeg vet at jeg skal ut igjen, snart. Så da er det helt i orden.

Oppsummering: Totallengde sånn omtrentlig: 45 kilometer
Tidsbruk: Fra tirsdag ettermiddag til fredag ettermiddag. Tips: Legg gjerne inn et par dager ekstra.
Terreng: Variert, kupert, sti, elvekryssinger. Gode vanntette sko et must.
Tempratur: Tja sånn mellom 2 og 6 grader vil jeg tippe.
Klær: Ja, masse. Dun og ull er uvurderlig!
Mat: Drytech + litt skikkelig mat!

Takk til Trine og Aluq for en herlig tur i et flott område. Dere to er stort sett fornøyde på tur uansett forhold, og holder ut med meg:-)  Neste tur satser vi på at det bikker over 10 varmegrader.

Signaldalen til Gappo 03.03-05.03

Vintertur til Gappo

Noen dager av vinterferien ble tilbrakt i indre Troms. Det tar sånn omtrentlig fire timer hjemmefra før vi er parkert på Rognli i Signaldalen. Vi denne gangen er Aluq og meg. Det er kveld før vi er framme, og det er fine vinterforhold med 7-8 minus. Vi skal vente på turfølget vårt som kommer neste morgen. Slå opp telt eller bare brette ut artic beddingen i bilen? Det blir ei natt i bilen. Aluq får gått en kveldstur i området, og virker veldig fornøyd med å korre seg ved siden av matmor.

Neste morgen er det lett snydrev i lufta, og fine forhold. Jeg slår av en hyggelig prat med en av de fastboende. Han kan fortelle at hytta som ligger omtrent 4 kilometer oppigjennom er mulig å leie av kommunen. Det er kjekt hvis en ankommer Rognli sent på kvelden, og ikke vil gå de 11 kilometrene til Gappo i en etappe.

 Vi pakker pulken klar, og venter på Maja og Nukka som er underveis. Nukka er ei malamutetispe som Maja passer, og det blir spennende å se hvordan Aluq reagerer på dameselskap. Det viser seg at Nukka er sånn som tispa hjemme, rimelig dominant. Aluq underkaster seg, han vet av erfaring at det er det beste når det kommer til damer!

Nukka viser hvem som er sjef!

Vi starter å gå i 11 tia. Vi har pakket pulkene som om vi skulle være på tur leeeenge. Det viser seg at vi er like glade i mat begge to, så det skal vise seg av vi ikke blir å mangle noe i løpet av denne turen. I tillegg har vi alt tenkelig utstyr "just in case". Opp fra Rognli går det gradvis brattere og brattere oppover, og det blir svintungt. Jeg klarer ikke å få noe særlig bevegelse i pulken i de bratteste kneikene, så jeg tar av skia, og bruker kun stavene. 

Trekkhundene våre trekker ikke overhodet! Jeg regnet virkelig med at siden de var to ville vi få god hjelp. Absolutt ikke. 

Matpause, de verste motbakkene unnagjort!

Vi tar kun et par korte pauser på turen, og er framme etter 5-6 timer. Det blir en del myksnø, noe som ikke virker spesielt inspirerende på hundene. Vi er veldig glade for å kunne ta inn på hundehytta på Gappo. Det er kun 11 kilometer som er tilbakelagt, men det kjennes.



På hyttetunet møter vi en som har skjønt det. Jørgen går Norge på langs. En kjempetrivelig kar. Vi trør oss bortover på besøk senere, og lager samtidig middag her siden det er litt mer romslig på denne hytta. Spennende å få høre om turen, og utveksle utstyrserfaringer.

Vi våkner neste dag til et strålende vær, sol fra blå himmel. Blikke stilla på fjellet. Kan ikke ha det stort bedre da. Vi tar livet med ro, drikker kaffe og koser oss med frokost mens vi planlegger en tur i nærområdet.  

Aluq og Nukka

Et par timers skitur i et nydelig vær, før vi går tilbake til hyttene og setter oss i solveggen. Sola varmer, men det er likevel såpass kaldt at vi trekker inn på hytta ganske snart.

Det blir selvfølgelig en god middag, og på kvelden må vi ut å beundre nordlyset som danser. Vakkert. 

Mat er viktig på tur!

Det blir en rolig morgenstund dagen etter, før vi så smått begynner å pakke sammen, rydde og vasker oss ut av hytta. Været er nydelig også denne dagen. 

Turen mot Rognli går i et litt anna tempo enn oppover, og begge hundene vil være først. Aluq blir såpass ivrig/gal når Nukka kommer foran, at jeg faktisk må ta av skiene for å stagge han! Fine spor etter hælene på skiskoene ned bakkene et stykke.

Barras til høyre

Ei nydelig turhelg i et flott område. Takk for turen Maja og Nukka:-)

Må avslutte med et skue du får hvis du drar på tur i dette området. Otertinden, et fantastisk vakkert fjell. Tror det holder for meg å se det på avstand, men et utrolig vakkert skaperverk.

Ånderdalen nasjonalpark på Senja

En liten tur inn i Ånderdalen 23.02-26.02

Dette var ikke helt etter planen min for vinterens eventyr. Men siden det ikke ble tur til Finnmark akkurat nå, ble det en liten tur til Ånderdalen på Senja. Det er egentlig aldri feil å dra til Senja uansett årstid. Her finner jeg meg uvanlig godt til rette, enten det er oppe i fjellene, nede ved sandstrendene eller oppe i dalene. Det har blitt noen turer hit de siste årene, og jeg koser meg like masse hver gang bilen fylles med utstyr, hund og jeg er på vei.

Intet unntak denne gangen. Fredag formiddag drar jeg hjemmefra, og godt utpå kvelden er jeg framme. Siden jeg er sent ute med å bestille hytte, er det ikke mulig å finne noe. Derfor tar jeg en runde gjennom Svanelvdalen for å se om Senjabu kan være ledig. Det er lys der oppe, så jeg kjører til Tranøybotn for å finne meg teltplass for natta. Det er sent, så jeg slår opp teltet ved Ånderelva sitt utløp. Hadde jeg tenkt meg litt bedre om hadde jeg nok funnet en annen plass. Det ble kaldt gjennom natta, og på morgenen viste måleren -18. Glad jeg ikke hadde så mye greier som skulle pakkes i bilen, for det var kjølig.

Jeg kjører til parkeringa ved hyttekroa i Tranøybotn, og begynner å pakke om i pulken og gjøre meg klar. Det tar si tid, utrolig hvor mye greier jeg skal ha med meg for noen få dager. Jeg er garantert ikke en av lettpakkerne, heller en katastrofepakker.

Jeg trodde influensaen var på tur ut av kroppen, men den var nok ikke det. Pytt sann. Jeg har jo paracet, masse. Så det går bra, bare jeg får begynt å gå sånn at jeg får varmen i kroppen.

Været er nydelig. Stilla, -15 og sol fra knallblå himmel. Pulken er tung, men Aluq er ei god trekkhjelp framfor meg. Hundedraget er kjøpt,  men siden vi ikke har fått trent med det trekker jeg pulken, og han bidrar med trekkhjelp framfor meg.

Vi tar den merka sommerruta oppover, og det er mange bratte kneiker der jeg må av med skia for å klare å få pulken opp. Kroppen blir ihverfall varm, det er sikkert. Hørte etterpå at det kan være lurt å følge vinterruta, som går litt lenger ned, nærmere elva. Ja det var nok sikkert lurt, men treninga var god, ingen tvil om det.

Det tar ca to og en halv time før vi er framme. Seks kilometer er ikke langt, men det er kupert, så tar si tid å få pulken både opp og ned alle kneikene. Når vi kommer fra er det ei dame som alt er i gang med å fyre opp i ovnen på statsskogkoia Ånderbu. Hun har glemt matpakka, så jeg bidrar med litt mat, og til gjengjeld får jeg nykokt kaffe. Det er alltid fint å møte andre turfolk, og det blir ei trivelig stund.

Jeg bestemmer meg for å bli i koia denne natta, og tenker at isfisket kan vente til dagen etterpå. Det er deilig bare å slappe av,  fyre i oven og kose seg. Når mørket senker seg blir lyset helt fantastisk. Etterhvert er himmelen full av stjerner. Månen lyser opp landskapet, og etterhvert danser også nordlyset over himmelen. Det er helt vindstille, og utrolig vakkert.

Neste morgen er vi som alltid tidlig oppe, og måleren viser -23 grader. Været er like fint som i går, og det er bare å få kaffen kokt og frokosten i seg. Pulken pakkes, og hytta klargjøres for neste besøk.

 Så legger vi avgårde over isen. I dag skal vi prøve isfiske. Et nytt isbor skal prøves ut, og det viser seg å fungere kjempebra. Da har jeg ihvertfall kommet så langt at det er blitt hull i isen. Det er såvidt boret er langt nok, så det er en bra tykkelse på isen. Neste utfordring er den maggoten da. Men heldigvis er den frosset ihjel, så det blir ikke så ille å tre den på. Greit å få øvd på å tre den på kroken i den tilstanden, så kanskje det går strålende neste gang.

Det blir fisk, en pitteliten røye. I tillegg til et napp. Det er godt at jeg ikke har basert fisk i kosten på denne turen. Men det er uansett flott å være ute på isen når været er så fint. Etter et par timer begynner føttene å bli kalde, så vi pakker sammen å går opp mot gammen.

Jeg vet at det har vært et par stykker der natten før, så det er enda ganske lunt. Det er bare å fyre i ovnen, og få utstyret inn. Det blir kaffe, mat og litt avslapping.

Aluq har enda energi i kroppen, så når kveldsfargene overtar på himmelen er det bare på med skiene og fyke over vannet på kryss og tvers etter diverse dyrespor. Det er kun lyden av skiene som bryter stillheten. Sånne dager og kvelder må bare gjemmes på.

Når vi kommer tilbake til gammen er det kveld, og det som er så befriende deilig med turlivet er at hvis du er trøtt er det helt greit å legge seg. Det blir bare litt kaffe, og lesing i turbøkene.

Jeg lar med rive med av historier fra folk som har brukt den rundt hundre år gamle gammen oppigjennom. Spesielt de som uttrykte sine bekymringer for gammens framtid på et punkt der den sto i fare for å forfalle helt. Så godt det var at den ble restaurert i 2014, og fremdeles kan være et lunt og trygt sted å ta inn når en måtte ha behov for det. Det var en stor og viktig jobb som ble gjort, og dyktige folk som sto for arbeidet.

Natta er kjølig, så det fyres gjennom den. Neste morgen er vi tidlig i gang med pakking og rydding. Planen er å prøve litt mer isfisking før vi går ned fra dalen utpå formiddagen.
Denne morgenen er det mildere, rundt -15.

Det blir ingen fangst, selv om det ble ihjelfrosset maggot dandert med ekte smør på kroken. Foruten dårlig fiskelykke var det ikke mye å klage på. Nok en strålende dag i de fineste omgivelsene.

I tolvtida pakker vi sammen og begynner turen nedover mot Tranøybotn. På med skifellene. Det går rimelig greit. Terrenget er ganske kupert et stykke, så det blir en del pulkvelt, og enkelte parti må jeg av med skiene. Men etter rundt to timer pluss er vi nede ved parkeringa.

Det ble ikke en lang tur, hverken i kilometer eller dager. Men vi har kosa oss på tur sammen Aluq og jeg. Nydelige dager.

Oppsummering: Kjølig i telt, herlig å trekke inn for å fyre i hytte og gamme. God mat, og nok mat, og vel så det. Mye å lære om isfisking enda. Terrenget byr på litt utfordringer når en har en tung pulk, men det går. Av og til er det bare så fint, at en nesten ikke tror det går an.