Indre Troms, Dividalen

Indre Troms, Dividalen 

Endelig har jeg klart å fått planlagt en tur til Øvre Dividal. Jeg har lest utallige turrapporter og blogger fra området, og endelig er det min tur.

 Det er ikke bare å få alt til å klaffe, men nå er det meg og Ulva på tur. Gleden og spenninga er stor når vi skal ut i et område som jeg ikke har gått i før. Fredag etter jobb kjører jeg hjemmefra, og etter et lite stopp i Tromsø for å handle noen småting jeg mangler går veien videre mot Nordkjosbotn. Jeg tar korteste veien gjennom Tamokdalen. Jeg betaler for parkeringa ved Frihetsli, og kjører helt til fossbua, ei statsskogkoie som ligger like ved elva.

 Da er klokka nesten halv åtte på kvelden. Det er mørkt, og jeg bestemmer meg for å overnatte der hvis den er ledig. Det er den, og jeg er veldig fornøyd med at jeg ikke skal gå å surre i mørket på leting etter teltplass. Jeg innrømmer at jeg tenker på bjørn..og jeg er snar å komme meg inn i koia;) Det er fantastisk å kunne komme inn, fyre i ovnen og ordne seg litt mat og kaffe. Koia er enkel, men den har ovn og enkle trebrisker, og jeg synes den er helt perfekt.

Lørdag morgen er vi tidlig oppe, pakker sekken og kommer oss avgårde. Jeg kjører bilen tilbake til vetlenesbua, og parkerer der. Jeg tenker at det er bedre at jeg går et par kilometer ekstra nå enn når jeg returnerer via Høgskardet på mandag. Vi er veldig klare begge to. Ulva bærer kløv, og avlaster meg for 5-6 kg. Hun kunne sikkert hatt et par kg ekstra, men vi har ikke trent på mer vekt, så det er sikker like så greit.

 Etter noen kilometer på grusvei, er vi ved den innerste parkeringa, og vi begynner vandringa opp gjennom dalen på en tydelig sti. Når vi kommer til Ole Nergårdbua lager vi oss varm lunsj inne i koia, og får oss en liten pause før vi vandrer videre. Denne bua er utrolig koselig. Jeg veksler noen ord med noen damer som er på tur motsatt vei, de har vært på Dividalshytta, og tar matpausen ved bålplassen utenfor hytta.

 Jeg passerer Anjavasshytta, og krysser broa over elva. Jeg har ikke noen plan om hvor jeg skal slå leir, men tenker at jeg slår leir i god tid før det blir mørkt. Stien følger elva, og det er fantastisk flott å se den livlige elva som har gravd seg ned i gjennom terrenget.

 Klokka nærmer seg seks, og etter å ha gått mellom 12-13 kilometer denne dagen, kjenner jeg at det er på tide å slå leir. Jeg finner en nydelig plass på ryggen ovenfor elva, og slår opp telt og etablerer leir. Været kunne ikke vært bedre. Det er varmt og klart i det mørket faller på. Det danser også litt nordlys på himmelen. Så heldig jeg er. 

Nydelig teltplass, Blåfjellet i bakgrunnen

 Jeg bruker tida på å samle ved, og nyter kvelden ved bålet..til Ulva plutselig spretter opp, og setter seg å stirrer intenst ut i mørket! Da kjenner jeg at jeg får litt ståpels, og selvfølgelig begynner jeg å tenke på bjørn. Jaja, jeg har jo sett på film at ulven ikke liker bål, så jeg samler enda mer ved, og satser at det samme gjelder for bjørnen. Hunden fortsetter å glo ut i mørket utover kvelden, og plutselig oppdager jeg det hun sikkert har været hele tiden. Noen kilometer bortenfor ser jeg at det brenner i annet bål. Etter å ha trukket inn i teltet når klokka nærmer seg ett, sovner jeg faktisk etter hvert. Enda bedre søvn blir det etter hvert, når jeg får hunden inn. 
  

Dagen etter er været fint, og det ordnes frokost og kaffe før leiren pakkes ned. Jeg skulle gjerne ønsket meg litt mer kosetid ved bålet, men jeg innser at jeg har ganske mange kilometer å gå så det er bare å komme seg videre i ni-ti tida.

Jeg har hatt leir rett ved broa som går over Voumajohka  ser jeg. Det er en tydelig sti som går videre, og jeg har Blåfjellet til venstre når jeg går.

Blåfjellet 

Jeg passerer Blåfjellet, og ser stien som går videre mot Voumahytta. Jeg kunne godt tenkt meg å gått dit, men denne gangen så strekker ikke tiden til det, så jeg lunsjer like ved stiskillet og fortsetter mot Anjavannet. Været er blitt litt hustrig, og det er duskregn i lufta. Det er et kupert terreng, og litt slitsomt å gå. Jeg finner ingen spesielt tydelig sti, så det er bare å traske i vei. Været blir gradvis verre, og når jeg kommer til begynnelsen av Anjavannet innser jeg at det ikke blir noen fisking der slik jeg hadde tenkt. Jeg har studert kartet, og funnet ut at jeg nok må komme meg i enden av Anjavannet før leiren slås for natten, hvis jeg skal ha mulighet for å nå siste ferga hjem på mandag kveld.

Det blir en tung etappe langs vannet, og når vi er ferdig med å lete etter en perfekt teltplass er klokka blitt ganske mye, og det er skjømt. Jeg passerer noen rester av en gammel gamme eller lignende på let etter teltplass.

 Jeg planlegger mens jeg går, hvordan raskest mulig komme seg inn i teltet! Det går fort! Det blir ingen biff på verken meg eller Ulva, men jeg tar meg tid til å koke vann til en kopp kakao før jeg rømmer inn. Ulva står og stanger i teltduken mens jeg reier opp, og gjett om vi er glad når vi kommer oss ned i dunposen og jervenduken. Da er lukta av våt hund himmelsk, og brødskive med masse ekte smør og baconost smaker utrolig godt. Vi deler "hunderlig". Jeg henger en glowstick i taket, og lykken er komplett. Kroppen er sliten, og jeg kjenner at i kveld får bjørn være bjørn. 

  

Neste morgen våkner jeg rundt syv, og jeg lurer på om jeg tør å åpne glidelåsen. Gjennom natta har jeg hørt regnet på duken, og jeg ønsker så inderlig at vi skal få godvær på siste etappen. Jeg er skeptisk. Men når jeg glider opp duken, ser jeg den rosa himmelen, og kjenner lykkefølelsen boble.

Morgenlys over Anjavannet

Bålet blir tent, bacon stekes og klærne tørkes. Jeg tar litt bilder, og leiren pakkes. Vi er superklare til å fortsette på de siste ca 15 kilometerne til vi er nede gjennom Høgskardet, og den siste kjedelige mila langs veien.        

Det er nydelig, og jeg må stoppe opp og ta bilder både her og der. Mens jeg sier til Ulva hvor utrolig nydelig det er, blir jeg nesten på gråten.  Men det er vakkert. Så åpent og herlig. Jeg elsker sånt landskap.

Lykken er å våkne på et så flott sted

Mens baconet gjør seg ferdig tar Ulva en morrastrekk

Vi krysser Mattajohka uten problemer, og jeg priser de gode høye jaktstøvlene.

Mattajohka

 Vi fortsetter langs moreneryggene i retning Høgskardet. Det er stort sett veldig lettgått, og som regel har vi en sti å følge. Vi holder et godt tempo, været er herlig og kroppen fungerer. Da er det bare å vandre og nyte turen.

Åpent herlig landskap

 Det er vel 4-5 kilometer fra vi krysset Mattajohka til vi krysser Sandelva.  Det går en atv vei herfra, og et godt stykke videre.

Nydelige morenerygger

Dette var det eneste pelskledde individet jeg traff på turen, når en seg bort fra Ulva! Men i litt større utgave kunne det ligna en bjørn ;-)

Jeg lunsjer etter å ha passert Høgskardvatnet, og veksler noen ord med en som er på vei mot Sandelvvatnet for å fiske. Det er det  første mennesket jeg har støtt på siden jeg var ved Ole Nergårdbua. Det er ikke folksomt i dette området nå på høsten, og kanskje ikke ellers heller vil jeg anta.

Matpause

Turen går mot slutten, vemodig.

 Ned Høgskardet er det også en veldig tydelig fin sti, og når trekkhunden går bak går det veldig greit. 

Jeg kommer ned på veien, og har den kjedelige mila på vei igjen. Jeg ser også at jeg er nødt til å skynde meg for å rekke siste ferga hjem, så sekken blir lagt inni skauen og jeg går alt jeg er god for. Det blir litt jogging også, men det er absolutt ikke anbefalt i det fottøyet jeg har på føttene. Jeg er i rute, og de 9-10 kilometrene går unna på under to timer. Føttene og resten setter pris på å finne bilen. Jeg hilser på jaktlaget som holder til på parkeringa, før jeg kjører ned dalen.

Totalt sett ble det vel rundt regna 55 kilometer på tre dager, og det gikk fint. Men neste gang legger jeg inn et par dager ekstra. Mer tid ved bålet og litt fisking. Alt i alt så er jeg fantastisk fornøyd med turen. Det å ha utfordra meg selv, både med tanke på det å være på tur alene, i mørket og ikke minst det å finne fram. Men så hadde jeg også en perfekt turkompis med meg, så jeg var jo absolutt ikke alene.