Dividalstur med fine folk, lite forflytning og mat 22.02-23.02.20

Vetlenesbua i februar

Vi hadde lenge snakka om å få til en Dividalstur med høy kosefaktor, og minst mulig slit. Det synes jeg vi klarte veldig bra på denne lille turen inn dalen. Bare kos, og sånne turer er også gull verdt. Gode venner og ei rolig og avslappa atmosfære er kvalitetstid.

Vi dro inn fredag. Mona, Marit og Ulva kom litt før meg inn i dalen og gikk inn til ventebua. Aluq og jeg kom litt etter. Friske lukter etter Ulva, så god fart med full pulk innover. Det ble gjensynsglede altså.

Vi hadde et håp om at Vetlenesbua kunne være ledig, og det var den.

Da var det bare å komme seg inn, og få fyrt i ovn. Skravletid over kaffe og tekoppen. 

Marit har funnet hytteboka

Kvalitetstid

Mona med et stk hund i forkant

Det er som alltid mye god mat når en ikke skal gå langt, og i tillegg har pulk med. 

Marit hadde et oppdrag, ho skulle ta med og lese et dikt fra Hans Børli. Jeg personlig er ikke så inderlig glad i dikt, men han er en som skriver fint!

Fant ikke diktet som Marit hadde med. Men dette som også var veldig fint, det er til deg Marit:)  

Ellers ble det litt vedsaging og hugging på oss, men det er skikkelig kosearbeid.

En speider kan håndtere saga!

Dagen etter ble det etter ei rolig morgenstund en liten skitur på 4 kilometer, i nydelig solskinn. Akkurat sånn at vi kanskje opparbeidet oss litt matlyst. Inn mot Fossbua, en liten pause og skriving i hytteboka før vi gikk tilbake.

Klar for skitur

Malamuter i rimelig driv

Kort stopp innom Fossbua

Mona med bestisan

Den andre natta tok jeg ute i telt, greit å øve litt med oppsett av siste teltinvestering til vinterbruk. Fjellheimen extreme. Som jeg er veldig fornøyd med, selv om det ikke er testet ut i noe vind å snakke om enda.

Aluq sover ute, Ulva inne 

Søndag var det tid å pakke sammen, rydde og vaske oss ut før vi tok de rundt 2 kilometrene tilbake til bilene. Ulva gjorde seg klar og hoppa inn i bilen til Mona, og ble rimelig slukøret når hun skjønte at hun måtte bak i buret på matmor sin bil. 

Ulva skal hjem! 

Takk for turen Mona og Marit. Glad for å ha sånne flotte mennesker som dere i livet mitt. Kanskje det blir en tur når skogen er blitt grønn ?

Dividalen med ski og pulk

Dividalen 16.05-18.05.20

Prinsen nyter ei rolig morrastund

Dette ble siste pulktur for sesongen, men ei nydelig avslutning. Jeg var spent på snyforholdene, men det gikk fint å kjøre helt inn til ventebua, og derfra var det bra snyforhold innover dalen. Starta kl 19 fra ventebua, og var inne ved sommerparkeringa rundt kl 20. Nydelig føre, og trekkvillig hund.

Start fra Ventebua

Liten pust ved sommerparkeringa

Ikke like trekkvillig hund videre når det bar oppover, men greit å slite litt. Vi fortsatte opp dalen fra sommerparkeringa i 2-3 km, og fant en fin barflekk under ei furu, som var perfekt for natta. 

Kveldsstemning

 

Siden været var så nydelig, ble natta tilbrakt under åpen himmel ved bålet. Så utrolig stille og vakkert. Det å være så tett på naturen er veldig spesielt. Å ligge ved bålet, se rypa springe  kokrende innimellom trærne, se storfuglen fly rett over hodet er ubeskrivelig flott, og må bare oppleves.  

Perfekt liten lyngrabb for ei utenatt

Våkner neste morgen med at sola varmer i ansiktet, for en dag! Aluq kommer bort for å hilse god morgen, og krøller seg sammen ved siden av soveposen... og jeg kjenner plutselig at det lukter litt svidd. Det var enda glør i bålet! Må skubbe han vekk, ikke helt grei måte å bli kvitt vinterpelsen på. Mens jeg ligger ved bålet med morrakaffen ser jeg plutselig noe som rører seg like ved hunden. En hare er farlig nær, men Aluq blir for sein for den frokosten. 

Vi går videre opp mot Dividalshyttene kl 10, og sørger bare å holde oss i de gamle sporene. Utenfor går det rett til bunns. Det gikk i et godt tempo oppover, og kl 11.20 ble det en vann og matpause i solveggen der oppe. 

Solveggen på Dividalstunet

Jeg har alltid hatt lyst å gå mot Havga, så tenker at vi gjør oss et forsøk siden det er så perfekte forhold. Vi følger noen gamle spor til vi kommer til Julosjohka. Her blir jeg litt usikker hvor jeg skal gå, og følger skuterspor oppover. I ettertid ser jeg at jeg burde gått over elva her nede. 

Det var ei god snøbro over elva fant jeg ut på returen. Men fikk meg en god ekstrarunde noen kilometer opp, og nedi juvet før jeg kom meg på riktig side av elva. Det hang store skavler over elvejuvet, så måtte lete litt for å finne en trygg vei å krysse. Der oppe var det jervespor å se, i tillegg til at en rev for forbi. Selvfølgelig rein også, noe som gjorde at jeg fikk litt ekstra trekkhjelp gjennom skogen. Helt greit det, av og til.

Deretter fulgte jeg fjellfoten rundt Julosvarri et stykke før jeg fant ut at jeg måtte komme meg litt lenger ned i terrenget ifølge den inntegna ruta på gps. Det var så godt føre her i høyden, at det var ingen problemer å gå uten spor. Etterhvert går jeg på noen gamle skispor, og velger å følge dem videre.

Jeg følger skispora nedover, og tenker at jeg bør være nær Havgahytta, men siden skogen er rimelig tett er det ikke lett å få øye på noe. Jeg har et reingjerde i nærheta, og fortsetter et stykke mens jeg speider. Og der ser jeg taket!  Klokka er nå snart 15, og vi har gått noen timer så det er greit å slå leir.

Morrakaffen 

Statsskogs Havgahytte

Havga er ei statsskoghytte som står åpen, og den er ganske nylig restaurert. Hit må jeg komme meg i barmarkssesongen. Men jeg skjønner det sånn at det er vanskelig å krysse Julosjohka på sommeren, så det er mulig at høsten er ei god tid for å vandre i området her. Siden det er 17.mai, blir det napoleonskake og kaffe. Det smaker slettest ikke verst etter  ganske mange timer på ski.

Julosvarri

Drikkepause, sola varma skikkelig!

Dagen etter er det strålende værforhold, og varmt. I solhellingene merker hunden godt gjennomslagsføret, men det går greit å komme seg framover. Vi pauser i Dividalshytteveggen før vi fortsetter ned dalen.

Utsikt fra Dividalstunet

 Det ble en bra dagsetappe på 18,6 km ifølge turappen. Det kjentes helt greit ut å komme til bilen. En sliten kropp, men med godfølelsen etter ei fantastisk turhelg. Da er det bare å vente og være tålmodig mens snyen tiner oppigjennom dalene. Fjellsko og sekk, snart.

Takk for turen til Aluq. Sinnsyk sterk når han skal være det, og når han ikke skal være det. 

Kan trekke som bare det, når han vil! Og være utrolig lat når han bestemmer seg for det! 

En fantastisk turvenn:)