Da var det jentene på tur. Det er ikke bare å få til å klaffe, rett og slett et lite under. Men onsdag etter jobb er vi altså klare. Den utvalgte hunden denne gangen er Aluq, og dette blir hans første lengre tur. Han er en Alaska Malamute på 16 måneder, 50 kg og i sin mest opprørske og gira ungdomstid. Men han er fantastisk snill. Det er dog en stor fordel å unngå sau og rein. Ellers så tar han de fleste utfordringer på strakt bein.
Ruta var ikke helt bestemt når jeg kjørte mot Tromsø, men vi hadde noen alternativ vi hadde snakket om. Kvænangen, Dividalen eller Sørdalen. Etter å ha vurdert hvor mye tid vi hadde, og sett på værprognosene endte vi opp med å begynne turen innerst i Dividalen. Vi avtalte å møtes i Nordkjosbotn, der planen var å kjøre til Rognli i Signaldalen for å parkere en av bilene. Men siden den snille venninna til Trine kunne ta den ene bilen fra Nordkjosbotn og til Signaldalen slapp vi det. Takk :-)
Klokka er rundt midnatt når vi tar inn på Fossbua som ligger ved elva i Dividalen. Det er stort sett helt mørkt, og hodelyktene må på. Dette er ei enkel statsskogkoie, med ovn og ved. Akkurat det en trenger. Stearinlys letes fram fra sekkene, og det blir litt mat og kartstudering før vi forsvinner nedi soveposene.
Dagen etter våkner vi til oppholdsvær, og glimt av sol. Planen vår er å gå til Dærta, Rosta, Gappo og ned Signaldalen. Dagens etappe blir en av de lengste, rundt 22 kilometer. Det blir spennende å se hvordan kroppene blir å takle de 23-24 kiloene på ryggen. Trening med sekk? Nei. Men vi er nok begge to i det øvre sjiktet når det kommer til stahet, så det går sikkert bra!
 |
| Klar for tur |
Vi kjører opp til en parkeringsplass ved Øvre Divifoss, og følger stien oppover. Det er ei grei stigning oppover her, og vi følger stien rundt 2,5-3 kilometer før vi møter stien som kommer fra Ventebua litt lenger nede i dalen. Blåbæra er stor og vokser i hopetall nede i dalen, men vi klarer egentlig ikke å bøye oss så det er bare å gå.
 |
| Vi er igang |
Vi følger Skaktardalen oppover, og har Skaktarelva til venstre for oss når vi går. Det er flotte tydelige stier å følge.
Etter rundt 6-7 kilometer fra vi startet å gå møter vi på stien som tar av mot Dividalshytta. Vi ser en enslig vandrer som går i den retninga, forøvrig det eneste mennesket vi så på denne etappen. Landskapet er åpent, og utrolig flott.
Vi har blant annet fjellet Jerta (1428)og Litle Jerta (1279) på vår høyre side. Det er nå klart for å krysse Skaktarelva. Elva er ganske brei, men den er "steinsatt", og ikke så dyp så det går greit å hoppe via steinene til vi er over. Vi går nå slakt oppover på en god sti, og skal gå rundt fjellet Stuora Nanna (1152), før vi går mot vann 728 og 729. Stien går mellom disse to vannene, og nå er været blitt grått, med duskregn og litt sur vind.
 |
 |
| Grått og vått, bare å gå! |
Når vi kommer opp på høyden over Cievccasjavri ser vi bebyggelse til venstre for os i det fjerne. Det er nok samenes sommerboplass. Terrenget blir etterhvert mer steinete, og vi går mot fjellet Harvvesoaivi . Selv hunden er sliten nå. Vi må slutte å ta hvilepauser nå, for hunden begynner å grave seg liggegrop når vi pauser. Det er bare å bite tennene sammen, lokke hunden med godbiter og gå.
Oppe på en høyde får vi øye på Dærta, hurra! Den er vi glad for se nå. Men du verden det ble ei lang vandring fra vi så hytta til vi var der. Uendelig.
Vi har gått i nærmere ti timer siden vi startet på formiddagen, med kun ganske korte stopp. Nå er vi skikkelig utgåtte, og vannvittig glade for å komme oss inn på den stort sett helt nye hundebua på Dærta. For et paradis for utgåtte damer og hund. Hvilken fantastisk følelse det er å få av seg de sekkene..ubeskrivelig deilig! Snart spraka det i ovnen, de våte klærne henges til tørk, kaffen kommer på kok og føttene heves høyt. Ei stor gullstjerne til DNT.
Trine diska opp med biffstrimler, mos og grønnsaker. Vi kunne ikke ha det stort bedre da. Desserten i form av sjokolade tok vi før middag.
Dagen etter er vi klare for etappen fra Dærta til Rostadalen. Denne etappen er på 16 kilometer, og er betraktelig kortere enn gårsdagens. Det er fint vandrevær.
 |
| Klar for vandring videre. |
Stien går tydelig opp fra Dærta, og det er ei jevn stigning et par kilometer opp, før vi må oppover i rimelig bratt steinur. Det blir en liten pause når vi er ved Rakkasgurajavri.
 |
| Dele? |
 |
| Noen tar ansvar for kartet |
Vi fortsetter videre opp mot 1033 moh, og det er blir betraktelig kjøligere i lufta. Vi fortsetter nedover mot Gassavakkejohka, og følger merkinga som går langs vannene.
Det er litt sur og kald vind, så vi tar en pause i le av noen knauser mellom de to vannene som utgjør Gassavakkejavrrit. Her blir det en hvilepause og en real før vi fortsetter.
 |
| En liten hvil |
Denne dagen møter vi 6-7 andre vandrere. De fleste vi møter er utenlandske, og mange av dem er godt opp i årene. Jeg lar meg imponere. I tillegg øyner jeg et håp at det blir mulig å gå på fjellet også når en blir eldre.
Det bærer etterhvert nedover mot Aslatjohka, og kryssinga av den. Vi leter litt før vi finner en plass å krysse. Den er ikke bred, men litt dyp her og der.
Vi har blant annet fjella Lågklikka (1196) på vår venstre side, og Aslatvarri (798) på vår høyre side når vi går videre. I tillegg ser vi Moskanjavri i det fjerne.
Det begynner å gå nedover mot Rostadalen. Vi ser Isdalen på motsatt side, der skal vi gå dagen etter.
 |
| Isdalen i det fjerne |
Vi har gått en god del timer nå, og gleder oss til å komme ned til Rostahyttene. Vi håper det er plass under tak til oss.
 |
| Klar for siste etappe ned mot Rosta |
 |
| Vakkergutten |
Vi kommer ned til hengebroa over Rostaelva. Den beveger seg absolutt en del når en går over, men Aluq er superflink.
Når vi kommer til hyttene viser det seg at det er dugnad, og ei ny hytte er på god vei til å settes opp her. Flinke folk, men for oss betyr det at det er fullt hus. Vi hadde gledet oss til å komme i hus etter en lang dag, men Trine får ihvertfall sette skoene til tørk inne i hytta der arbeidsfolkene holder til.
Vi setter opp teltene bortenfor hyttene, og kommer oss ganske tidlig i posene. Trine putter sov i roen sin i ørene, og jeg føler at jeg må ta litt ansvar å lytte litt etter bamse utover natta.
Dagen etter våkner vi til duggvåte telt, nysny i fjellene, og sola som skinner. En fantastisk morgen.
 |
| Vakkert i Rostadalen. |
 |
| Morgenstund, og dagens runde med sportstape. |
Vi får i oss frokost, og pakker ned leiren før vi begynner på dagens etappe. Den går fra Rostadalen og til Gappo, og er rundt 17 kilometer. Jeg gleder meg til denne etappen, og spesielt til Isdalen som jeg har hørt er veldig vakker.
Vi følger en tydelig sti opp fra Rosta, og denne går gradvis oppover i ei jevn fin stigning. Vi beveger oss inn og oppover Isdalen. Den er vakker, Isdalen.
Vi går rundt 3,5 kilometer før vi tar oss en pause. Sola skinner og det er fantastisk fint her oppe.
 |
| Livet er ikke så verst. Nydelig plass. |
Vi følger stien videre oppigjennom dalen, og når det begynner å bli litt ur dukker det opp rein oppi snyflekkene som ligger oppe i fjellsida. Enkelte får ei god fart opp ura. Aluq sparer ikke på noe, og jeg har nok med å stokka føttene oppover. Setter på et ekstra bånd i tilfellet noe skulle ryke.
 |
| Med rein i front, fikk Aluq fart på matmor. |
 |
| Utsikt ned mot Isdalen |
Dess høyere vi kommer oppover, dess mer stein blir det. Vi skal vel opp på 900-1000 moh. sånn deromkring ihvertfall.
 |
| En liten pause, og der kom sola. |
Etterhvert begynner det å gå nedover igjen, og vi skal gå rundt 4 kilometer gjennom Sverige.
 |
| Svipptur innom Sverige |
Vi skal krysse Njearrelahku, den er rimelig bred, men ikke så dyp.
 |
| Kartleseren |
De kommer inn i Norge igjen, og er klar for de siste par kilometerne mot Gappo. Kartleseren har et godt sig, og vi gleder oss alle tre til å komme til Gappo. Fyre i ovn, få av fuktig ull, en liten vask, skotørk, kaffe og middag. Ja, det blir bra!
Når vi kommer ned til Gappo i 18 tida ser vi at det ryker fra hundehytta, nei! En liten nedtur er under oppseiling! Trine snakker med hyttetilsynet som er på Gappo denne dagen, og får vite at de som har tatt inn her ikke har hund.
Vi er veldig klar for en natt innendørs, og heldigvis tar Trine ansvar. Med en litt myndig, men høflig stemme spør hun: "Hello, do you have a dog?" "You know that this is the doghut" Neida de visste ikke det. De er også utgåtte, og har ikke klart å få fyr i ovnen enda, men de går nå med å bytte til ei av de andre hyttene som enda har mange senger ledige. De er ikke helt superhappy, men Trine gir dem en klunk rødvin som plaster på såret.
Er vi fornøyde? Ja.
Det blir fyr i ovnen ganske snart, av med klamme klær og våte fjellsko. Kaffen på kok. Det blir en flott hyttekveld, deilig etter en lang dags marsj.
 |
| Kvalitetstid |
 |
| Ingen tur uten bacon, sånn er det bare. |
Dagen etter er det pakking, og vasking av hytta før vi tar fatt på den siste etappen mot Signaldalen. Det er en kort og grei etappe denne dagen, ei mil som i all hovedsak går nedover.
Når vi begynner å gå fra Gappo, ser vi fjellet Barras (1419) rett framfor oss.
Vi passerer etter ei stund landemerket nåla, ei reist steinblokk på stien.
 |
| Siste etappe av turen |
 |
| Nåla |
 |
| Vakkerhund i fantastiske omgivelser |
Fantastiske høstfarger nedover dalen.
 |
| Aluq |
 |
| Fornøyd er bare forbokstaven |
Så var turen vei veis ende bokstavelig talt. 4 fantastiske dager i et mektig vakkert fjellområde. Det ble ganske mange kilometer, ca rundt 70. Absolutt tungt, men mest av alt fantastisk flott.
Vi har en ganske lang kjøretur for å hente den andre bilen som står innerst i Dividalen, og deretter kjøreturen hjem, men fornøyde som vi er etter tur, så er ikke det noe problem.
Takk for turen Trine og Aluq, måtte vi snart få muligheten igjen for å stikke til fjells.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar