4 dager i indre Troms, fra Dividalen til Signaldalen

Endelig tur igjen!  Fra Dividalen til Signaldalen. 30.08.17-03.09.17

Da var det jentene på tur. Det er ikke bare å få til å klaffe, rett og slett et lite under. Men onsdag etter jobb er vi altså klare. Den utvalgte hunden denne gangen er Aluq, og dette blir hans første lengre tur. Han er en Alaska Malamute på 16 måneder, 50 kg og i sin mest opprørske og gira ungdomstid. Men han er fantastisk snill. Det er dog en stor fordel å unngå sau og rein. Ellers så tar han de fleste utfordringer på strakt bein.

  Ruta var ikke helt bestemt når jeg kjørte mot Tromsø, men vi hadde noen alternativ vi hadde snakket om. Kvænangen, Dividalen eller Sørdalen.  Etter å ha vurdert hvor mye tid vi hadde, og sett på værprognosene endte vi opp med å begynne turen innerst i Dividalen. Vi avtalte  å møtes i Nordkjosbotn, der planen var å kjøre til Rognli i Signaldalen for å parkere en av bilene. Men siden den snille venninna til Trine kunne ta den ene bilen fra Nordkjosbotn og til Signaldalen slapp vi det. Takk :-)

Klokka er rundt midnatt når vi tar inn på Fossbua som ligger ved elva i Dividalen. Det er stort sett helt mørkt, og hodelyktene må på. Dette er ei enkel statsskogkoie, med ovn og ved. Akkurat det en trenger. Stearinlys letes fram fra sekkene, og det blir litt mat og kartstudering før vi forsvinner nedi soveposene.

Dagen etter våkner vi til oppholdsvær, og glimt av sol. Planen vår er å gå til Dærta, Rosta, Gappo og ned Signaldalen. Dagens etappe blir en av de lengste, rundt 22 kilometer. Det blir spennende å se hvordan kroppene blir å takle de 23-24 kiloene på ryggen. Trening med sekk? Nei. Men vi er nok begge to i det øvre sjiktet når det kommer til stahet, så det går sikkert bra!

Klar for tur

Vi kjører opp til en parkeringsplass ved Øvre Divifoss, og følger stien oppover.  Det er ei grei stigning oppover her, og vi følger stien rundt 2,5-3 kilometer før vi møter stien som kommer fra Ventebua litt lenger nede i dalen. Blåbæra er stor og vokser i hopetall nede i dalen, men vi klarer egentlig ikke å bøye oss så det er bare å gå.

Vi er igang

Vi følger Skaktardalen oppover, og har Skaktarelva til venstre for oss når vi går. Det er flotte tydelige stier å følge.

Etter rundt 6-7 kilometer fra vi startet å gå  møter vi på stien som tar av mot Dividalshytta. Vi ser en enslig vandrer som går i den retninga, forøvrig det eneste mennesket vi så på denne etappen. Landskapet er åpent, og utrolig flott.

Vi har blant annet  fjellet Jerta (1428)og Litle Jerta (1279) på vår høyre side. Det er nå klart for å krysse Skaktarelva. Elva er ganske brei, men den er "steinsatt", og ikke så dyp så det går greit å hoppe via steinene til vi er over. Vi går nå slakt oppover på en god sti, og skal gå rundt fjellet Stuora Nanna (1152), før vi går mot vann 728 og 729. Stien går mellom disse to vannene, og nå er været blitt grått, med duskregn og litt sur vind.

Grått og vått, bare å gå!

 Det blir kun korte pauser for å hvile ryggen litt, og for å få i seg litt energi.   Det er en god del myr og gjørme i dette området, og vi begynner å kjenne på kroppen at vi har vært på tur i mange timer.

Når vi kommer opp på høyden over Cievccasjavri ser vi bebyggelse til venstre for os i det fjerne. Det er nok samenes sommerboplass. Terrenget blir etterhvert mer steinete, og vi går mot fjellet Harvvesoaivi . Selv hunden er sliten nå. Vi må slutte å ta hvilepauser nå, for hunden begynner å grave seg liggegrop når vi pauser. Det er bare å bite tennene sammen, lokke hunden med godbiter og gå.

Oppe på en høyde får vi øye på Dærta, hurra! Den er vi glad for se nå. Men du verden det ble ei lang vandring fra vi så hytta til vi var der.  Uendelig.

Vi har gått i nærmere ti timer siden vi startet på formiddagen, med kun ganske korte stopp. Nå er vi skikkelig utgåtte, og vannvittig glade for å komme oss inn på den stort sett helt nye hundebua på Dærta. For et paradis for utgåtte damer og hund. Hvilken fantastisk følelse det er å få av seg de sekkene..ubeskrivelig deilig! Snart spraka det i ovnen, de våte klærne henges til tørk, kaffen kommer på kok og føttene heves høyt. Ei stor gullstjerne til DNT.

Trine diska opp med biffstrimler, mos og grønnsaker. Vi kunne ikke ha det stort bedre da. Desserten i form av sjokolade tok vi før middag.

Dagen etter er vi klare for etappen fra Dærta til Rostadalen. Denne etappen er på 16 kilometer, og er betraktelig kortere enn gårsdagens. Det er fint vandrevær.

Klar for vandring videre.

Stien går tydelig opp fra Dærta, og det er ei jevn stigning et par kilometer opp, før vi må oppover i rimelig bratt steinur. Det  blir en liten pause når vi er ved Rakkasgurajavri.

Dele?

Noen tar ansvar for kartet

Vi fortsetter videre opp mot 1033 moh, og det er blir betraktelig kjøligere i lufta. Vi fortsetter nedover mot Gassavakkejohka, og følger merkinga som går langs vannene.

Det er litt sur og kald vind, så vi tar en pause i le av noen knauser mellom de to vannene som utgjør Gassavakkejavrrit. Her blir det en hvilepause og en real før vi fortsetter.

En liten hvil

Denne dagen møter vi 6-7 andre vandrere. De fleste vi møter er utenlandske, og mange av dem er godt opp i årene. Jeg lar meg imponere. I tillegg øyner jeg et håp at det blir mulig å gå på fjellet også når en blir eldre.

Det bærer etterhvert nedover mot Aslatjohka, og kryssinga av den. Vi leter litt før vi finner en plass å krysse. Den er ikke bred, men litt dyp her og der.

Vi har blant annet fjella Lågklikka (1196) på vår venstre side, og Aslatvarri (798) på vår høyre side når vi går videre. I tillegg ser vi Moskanjavri i det fjerne.

Det begynner å gå nedover mot Rostadalen. Vi ser Isdalen på motsatt side, der skal vi gå dagen etter.

Isdalen i det fjerne

Vi har gått en god del timer nå, og gleder oss til å komme ned til Rostahyttene. Vi håper det er plass under tak til oss.

Klar for siste etappe ned mot Rosta

Vakkergutten

Vi kommer ned til hengebroa over Rostaelva. Den beveger seg absolutt en del når en går over, men Aluq er superflink.

Når vi kommer til hyttene viser det seg at det er dugnad, og ei ny hytte er på god vei til å settes opp her.  Flinke folk, men for oss betyr det  at det er fullt hus. Vi hadde gledet oss til å komme i hus etter en lang dag, men Trine får ihvertfall sette skoene til tørk inne i hytta der arbeidsfolkene holder til.

Vi setter opp teltene bortenfor hyttene, og kommer oss ganske tidlig i posene. Trine putter sov i roen sin i ørene, og jeg føler at jeg må ta litt ansvar å lytte litt etter bamse utover natta.

Dagen etter våkner vi til duggvåte telt, nysny i fjellene, og sola som skinner. En fantastisk morgen.

Vakkert i Rostadalen.

Morgenstund, og dagens runde med sportstape.

Vi får i oss frokost, og pakker ned leiren før vi begynner på dagens etappe. Den går fra Rostadalen og til Gappo, og er rundt 17 kilometer. Jeg gleder meg til denne etappen, og spesielt til Isdalen som jeg har hørt er veldig vakker.


Vi følger en tydelig sti opp fra Rosta, og denne går gradvis oppover i ei jevn fin stigning. Vi beveger oss inn og oppover Isdalen. Den er vakker, Isdalen.

Vi går rundt 3,5 kilometer før vi tar oss en pause. Sola skinner og det er fantastisk fint her oppe.

Livet er ikke så verst. Nydelig plass.

Vi følger stien videre oppigjennom dalen, og når det begynner å bli litt ur dukker det opp rein oppi snyflekkene som ligger oppe i fjellsida. Enkelte får ei god fart opp ura. Aluq sparer ikke på noe, og jeg har nok med å stokka føttene oppover. Setter på et ekstra bånd i tilfellet noe skulle ryke.

Med rein i front, fikk Aluq fart på matmor.

Det blir en liten matpause når vi kommer oss opp fra dalen, og opp på fjellet.

Utsikt ned mot Isdalen

Dess høyere vi kommer oppover, dess mer stein blir det. Vi skal vel opp på 900-1000 moh.  sånn deromkring ihvertfall.

En liten pause, og der kom sola.

Etterhvert begynner det å gå nedover igjen,  og vi skal gå rundt 4 kilometer gjennom Sverige.

Svipptur innom Sverige

Vi skal krysse Njearrelahku, den er rimelig bred, men ikke så dyp.

Kartleseren

De kommer inn i Norge igjen, og er klar for de siste par kilometerne mot Gappo. Kartleseren har et godt sig, og vi gleder oss alle tre til å komme til Gappo. Fyre i ovn, få av fuktig ull, en liten vask, skotørk, kaffe og middag. Ja, det blir bra!

Når vi kommer ned til Gappo i 18 tida ser vi at det ryker fra hundehytta, nei! En liten nedtur er under oppseiling! Trine snakker med hyttetilsynet som er på Gappo denne dagen, og får vite at de som har tatt inn her ikke har hund.

 Vi er veldig klar for en natt innendørs, og heldigvis tar Trine ansvar. Med en litt myndig, men høflig stemme spør hun: "Hello, do you have a dog?"  "You know that this is the doghut" Neida de visste ikke det. De er også utgåtte, og har ikke klart å få fyr i ovnen enda, men de går nå med å bytte til ei av de andre hyttene som enda har mange senger ledige. De er ikke helt superhappy, men Trine gir dem en klunk rødvin som plaster på såret.

Er vi fornøyde? Ja.
Det blir fyr i ovnen ganske snart, av med klamme klær og våte fjellsko. Kaffen på kok. Det blir en flott hyttekveld, deilig etter en lang dags marsj.

Kvalitetstid

Ingen tur uten bacon, sånn er det bare.

Dagen etter er det pakking, og vasking av hytta før vi tar fatt på den siste etappen mot Signaldalen. Det er en  kort og grei etappe denne dagen, ei mil som i all hovedsak går nedover.

Når vi begynner å gå fra Gappo, ser vi fjellet Barras (1419) rett framfor oss.
Vi passerer etter ei stund landemerket nåla, ei reist steinblokk på stien.

Siste etappe av turen

Nåla

Vakkerhund i fantastiske omgivelser

Fantastiske høstfarger nedover dalen.

Aluq

Fornøyd er bare forbokstaven

Så var turen vei veis ende bokstavelig talt. 4 fantastiske dager i et mektig vakkert fjellområde. Det ble ganske mange kilometer, ca rundt 70.  Absolutt tungt, men mest av alt  fantastisk flott.

Vi har en ganske lang kjøretur for å hente den andre bilen som står innerst i Dividalen, og deretter  kjøreturen hjem, men fornøyde som vi er etter tur, så er ikke det noe problem.

 Takk for turen Trine og Aluq, måtte vi snart få muligheten igjen for å stikke til fjells. 

Senja på langs 1.aug.-7.aug.

Endelig er det tid for tur, til ei vakker øy i nord. Jeg prøvde meg for to år siden i juni, men måtte avbryte. Men nå er jeg klar.  Det har vært lite kondisjonsturer denne sommeren. Har hørt at det skal være lurt å gå litt med sekk før de litt lengre turene. Satser på at lysten til å komme meg på tur vinner over de 23 kiloene på ryggen. Ulva har heller ikke trent noe særlig med kløven, så hun slipper billig unna med å bare bære sin egen mat for ei uke.

Jeg velger å gå fra nord til sør, selv om det egentlig blir litt feil inni hodet mitt.  Helst mot nord. Men siden jeg har erfaring med de første par milene av denne ruta, vet jeg at det kan være greit å ha disse unnagjort først.

Tar ferga fra Brensholmen og over til Botnhamn tirsdag ettermiddag. Jeg kjører mot Gibostad, og tar av mot Svartfjell. Jeg parkerer ved kraftstasjonen i enden av veien,  og er klar til å gå klokka 19. Da er vi igang! Kroppen er alltid full av stress før en tur, men når jeg begynner å vandre klarer jeg å koble av mer for hver meter.  Det er greit å begynne på etappen gjennom Nord-Heggedalen. Den er snill, og består av en rimelig tørr og fin sti gjennom bjørkeskogen.

Jeg går rundt 6 kilometer denne dagen før jeg slår opp teltet. Det røyk fra pipa på Heggedalskoia, så jeg passerte denne. Det er ei lita enkel koie, og passer godt for en matpause eller overnatting.

På natta regner det en del, og morgenen er grå. Det er opphold mens teltet pakkes ned, og jeg fortsetter opp mot Heggetuva. Når jeg speider ut over Sør-Heggedalen skjønner jeg hva som venter meg. Det kommer til å bli vått. Terrenget gjennom denne dalen er meget myrlendt. Når vannet kommer ovenfra i tillegg til en del elvekryssinger blir det vått!

Utsikt fra Heggetuva, ut over Sør-Heggedalen.

Ankom Senjabu utpå ettermiddagen. Dagens etappe var kun rundt mila, men det tok si tid pga et særdeles sugende underlag. Her var det bare å få av seg det våte, og få det over ovnen. Det tok et døgn før  skoene var tilnærmet tørre. På Senjabu traff jeg et sveitsisk par, og et norsk par. Det er alltid trivelige å treffe andre på tur.

Været klarnet opp utover kvelden, og det så veldig lovende ut for morgendagens etappe. Men våknet til at skodda lå meget tett neste morgen.

Mens vi venter..

Da ble det god tid til kaffe, kart og sånn før skodda letna såpass på ettermiddagen at det var forsvarlig å forsette. Klokka 17 var Ulva og jeg klare for dagens og kveldens etappe. 

De første kilometrene er våte, men når vi kommer inn i Tromdalen er det glemt. Her åpner dalen seg, og den er grønn og frodig med med Trondalselva som kveiler seg så elegant ned gjennom dalen.

Tromdalen er flott.

Vi følger stien videre opp Leirskaret, forbi Langedalsvannet før vi går ned mot Bumannsvatnet i Kaperdalen. Denne delen av ruta har et flott landskap, og det er bare å kose seg. Klokka er rundt 22 når vi kommer ned i Kaperdalen. Det er ei trolsk stemning med skodde og nydelig rosa himmel i bakgrunnen. Denne etappen tok rundt 5 timer, og distansen var vel rundt 15 kilometer.

Kveldsstemning i Kaperdalen.

Våknet til en fantastisk dag.

 Denne etappen er den jeg er mest spent på. Det går bratt opp mot Istind herfra.

Stien går opp rett ovenfor tunellen øverst i Kaperdalen.

Det kjennes i kroppen oppover, og  svetten siler i varmen. Men det går greit. En bris berger oss.

Når vi kommer lenger opp ser jeg flere reinflokker oppe i snyhellingene. Ulva ser dem også!

Øverste punktet før turen gikk videre under Istind.

Det viser seg at jeg har glemt å lukke en sidelomme nedi fjellsida, og det vet jeg ingenting om før en tysk turist spør om det er mine utstyrsposer idet vi tar en pause under toppen. Den tekniske posen med alt mulig av greier, og snacksbeholdninga. Jeg husker å lukke lommene resten av turen.

På tur på skrå i snyhellinga under Istind finner en reinflokk ut at de skal loddrett ned mot oss. De kommer i full fart, og passerer oss med en meter eller to. Heldigheta at jeg akkurat klarte å dra Ulva bort til en stor stein slik at jeg får fotfeste til å holde henne igjen. Det gikk bra.

Det blir ei flott vandring over fjellet i et  nydelig steinlandskap som etterhvert går over i litt stier her og der. Vi går ned Tverrdalen, hvor det et kort stykke er litt bratt. Vi passerer et vann nede i bunnen av Tverrdalen. Merkinga ned til Kapervannet forsvinner for oss, så vi bakser oss gjennom litt kratt og over ei elv før vi finner tilbake til stien.

På tur ned Tverrdalen.

Går rundt Kapervatnet på sørsiden, og tar en god mat/kaffe og fiskepause ved vannet. Vi fortsetter langs vannet, og krysser broa i enden av det. Deretter går det litt oppover igjen før vi går ned mot Åndervatnet.

På tur ned til Ånderdalen.

Det er kveld, vannet ligger svartstilla og sola skinner. Det er bare vakkert.

Må prøve noen kast med stanga siden jeg ser en kraftig ryggfinne som glir forbi, men fangsten uteblir. Det er helt greit. Det begynner å bli kveld, og kroppen er sliten. Vi går videre mot statsskogkoia i enden av vannet. Der er det opptatt. Jaja vi klarer alltids et stykke til. Går videre mot gammen i håp om at den er ledig. Trenger virkelig å få tørka skoene før vi skal videre i morgen. Den er ledig, og vi blir kjempeglade både Ulva og jeg. Det har vært en lang dag på tur, med 18-20 tilbakelagte kilometer. Vi er klare for litt luksus.

Her føler vi oss hjemme.

Dagen etter ser rett å slett slik ut

Kjempefin uteplass ovenfor gammen. Takk til de som har ordnet så fint.

Det blir en rolig morgen med kaffe og frokost ved bålplassen ovenfor gammen. På en sånn varm og fin dag er det godt å kunne ta seg tid til ei litt lang og deilig morgenstund før vi vandrer videre.

I dag går vi videre opp fra Ånderdalen på en veldig fin sti før vi kommer opp på fjellet og et fantastisk steinterreng overtar. Det er mange vann spredt innimellom. Denne etappen er virkelig flott. Etterhvert ser jeg litt av Selfjorden langt der nede.

På tur opp fra Ånderdalen.

Fint terreng oppå fjellet.

Fornøyd malamute.

Går etterhvert nedover mot Selfjordvatnet. Stien går et godt stykke ovenfor vannet. 

Selfjordvatnet.

Deretter bærer det litt oppover igjen mot Lutvannet. I det jeg kommer opp dit kommer det plutselig et skikkelig regnskyll. Litt yr etter det verste skyllet, men det gir seg etterhvert. Jeg finner meg en fin plass ved vannet hvor det blir litt matlaging, kaffekoking og fisking.

I det jeg skal pakke sammen snur jeg meg, og ser tjukkskodda komme i et voldsomt tempo opp fra fjorden og innover vannet.

Kom fort den skodda.

Det blir etterhvert helt grått, og jeg følger vannet et stykke. Tenker at det egentlig bare er å slå opp teltet siden det ikke er forhold for å gå videre, men har jo egentlig lyst å komme meg litt lengre.  Mens jeg fisker litt, klarner det plutselig opp i den retninga jeg skal gå. Himmelen er blå og sola skinner! Da er det bare å hive på seg sekken igjen, og vandre lykkelig oppover. 

Utsikt mot Lutvannet idet tåken trekker ned i Selfjorden.

Stien er tydelig og fin å følge i retning mot Reinlivatnet. Det er rundt 3 kilometer fra Lutvatnet til  enden av Reinlivatnet. Jeg tar den siste teltnatta her oppe. Det er fantastisk fint. Helt stilla og fisken spretter noe voldsomt. Da gjør det ikke noe at mygga er litt innpåsliten.

Det blir en sein, men god middag.

Nydelig teltplass.

Måtte stoppe etter 4 stk, passelig til kvelds. Fin ørret.

Jeg satser at skodda blir liggende nede i havet, og at jeg våkner til solskinn dagen etter.

Dagen etter starter like fint som de foregående dagene, fantastisk! Det er ingen selvfølge. Det blir et morgenbad, frokost og noen kopper kaffe før leiren pakkes sammen.  

Ei som setter pris på lange late formiddager.

Vi er klare for de siste 7-8 kilometerne av turen mot Olaheimen. Stien er tydelig og fin, og vi passerer en god del småvann på turen over fjellet.

 Det skrår etterhvert nedover, og vi går ned Finnskardet.

Storbunkevatnet i bakgrunnen.

 Vi følger en sti nedover mot Storbunkevatnet. Merkinga er blitt litt dårlig gjennom bjørkeskogen et par plasser, men det går greit. Vi følger vannet et stykke før vi kommer på en vei nede ved vannet. Da er det bare å følge denne til vi er nede.

Da var selve turen over. Det er litt vemodig, men vi har hatt mange flotte dager på tur og bør være fornøyd. Men vi er ikke helt ferdige enda, for den største utfordringa blir kanskje å komme seg fra sør til nord for å finne bilen.

Etter litt hjelp finner jeg ut at det skal gå en buss fra Å, og at det  akkurat skal gå å rekke denne. Det er 5 kilometer på asfalt dit, så vi legger i vei. På veien ligger det drøssevis med sau, men Ulva takler det overraskende bra.

 Jeg er spent på om jeg får ta hunden med på bussen. Jeg treffer igjen de tre sveitserne som var på statsskogkoia i Ånderdalen, de skal også på samme bussen. 

Ursula fra Sveits tok dette bildet. Ulva da!

Vi fikk være med bussen. Det ble skifte av buss et sted på veien, og så videre til Finnsnes. Det var nå 3 timer til den neste bussen skulle gå i retninga mot Gibostad. Vi gikk å surret litt i sentrum, før vi begynte å gå mot brua. Vi trasker over brua og et stykke videre. Det er blitt grått nå, og det begynner å regne kraftig. Vi finner oss en buss-skur og tar inn der mens vi venter. Føttene har ikke likt såpass mange kilometer på vei, og det er bare å få av seg fjellskoene og la de få hvile litt.

Endelig kommer bussen. Vi går av ved skiltet som sier Svartfjell. Det står 4 på det skiltet og jeg tenker at det er 4 kilometer. Det skal gå greit. Vi går og vi går..ja greit at føttene er vonde men etter en time venter jeg da virkelig at vi skal være framme. Det kan da ikke gå så tregt med oss!

 Et lite lyspunkt på veien var å få sett Breitind (tror iallefall det er den), Senjas høyeste fjell i et vakker lys. 

Klokka 22.45 er vi framme ved bilen, etter to timer. Du verden så glad jeg er for å se den.

 Å traske langs vei anser jeg som utrolig deprimerende for både føtter, hode og forsåvidt resten av kroppen. Det gjør en kun når en må. Dagens etappe ble lang, nærmere 30 kilometer så da er det ikke å vente at føttene fikk litt juling på slutten.

Og det viste seg heldigvis at jeg ikke var blitt ufattelig sein å gå. Når jeg målte viste det seg at det var 10,6 kilometer og ikke 4. Det gjorde godt for selvfølelsen:)

Det begynner å skjømmes, og jeg orker ikke å lete etter en teltplass denne kvelden. Vi kjører til Botnhamn, og rigger oss til i bilen for natta. Det fungerer helt utmerket, og vi sover godt etter en lang dag på tur.

Oppsummering av tur 01.08-07.08

Total lengde på selve ruta: ca 8 mil, i tillegg ble det et par mil på vei for å komme seg til nord. Startsted i nord er kraftstasjonen ved Lysvannet, og slutten på turen er Olaheimen i nærheten av Rødsand i sør.

Variert flott terreng. En kan gå etapper uten å møte andre.

6 overnattinger, hvor to under tak, tre i telt og ei i bil. Gode muligheter for å fiske. Utfordringa er tung sekk, men kroppen venner seg rimelig fort til vekta. Minuset er at jeg ikke hadde fungerende kamera lenger, så det ble kun mobilbilder.

Muligheter for tak over hodet: Heggedalskoia (åpen statsskog), Senjabu (dnt), hytte Ånderdalen (åpen statsskog) og gammen i Ånderdalen (åpen).

Utstyr

Bo/Sove: Helsport superlight 1-2, exped liggeunderlag+bamse og warmpiece 600 dunpose. Fungerte veldig bra.

 Hadde været vært dårlig hadde nok et større telt vært å foretrekke (hunden sover inne), eller en tarp i tillegg. Men vekta på sekken kunne nok ikke vært noe tyngre.

Fottøy: Byttet ut Varg fjellstøvlene med Salomons Quest gtx etter litt vurdering ved turens startpunkt. De holdt meg ikke tørr på føttene, men de var lette og gode.

Mat: Som alltid nok! Drytech, potetmos, tørrmelk og grøt er alltid med. En pose med energi i form av sjokolade,nøtter ol. I tillegg gikk det et brød, en pk knekkebrød, en pk smør, en tube baconost, en tube kaviar, og tørka pølsepålegg. Og luksusen bestående av 400 gram bacon var selvfølgelig med. 

En tur som virkelig kan anbefales. Selvfølgelig helst i godvær, og august kan være en god  måned siden en slipper unna en del vann  i elvene pga at snøsmeltinga forhåpentligvis er unnagjort.

Takk for turen Senja, den gjorde godt for kropp og sjel.