Dividalen. Endelig tid for fjellsko og sekk!

Helg. Helt grei værmelding, så da må en utnytte de neste dagene godt. Jeg er så klar for tur med fjellsko og sekk på ryggen. Dette tenker jeg skal blir en kombinert kose og treningstur. Det å kjenne om kroppen er klar til turer som krever litt av meg. I tillegg så får jeg se hvordan Aluq takler det. Han får bære lett, men likevel blir det 6 kg i kløven. Han har fått mer skjelving i bakparten, så jeg prøver å ta mest mulig av vekta. Det er nok sånn det blir framover. Jeg vil beholde min tur-og bestevenn lengst mulig, og da er det helt naturlig at jeg avlaster han så mye som jeg klarer.

Det har vært mange måneder med ski, og turer med ski og pulk. Så nå er tiden inne. Det er 4 uker siden jeg var på tur i Dividalen sist, og da var de første barrabbene kommet fram opp gjennom dalen, på øverstien mot hyttene. Så spennende å se hvordan denne turen blir. Jeg var egentlig tenkt å parkere ved ventebua, og gå inn skogsveien. Men det var fristende å kjøre helt inn til sommerparkeringa. Kanskje er muligheten for å gå et stykke videre innover i dalen isteden for å bruke tid på å gå på vei. Selv om det viste seg å  bli en interessant tur, tror jeg faktisk den høyeste pulsen var på den siste kilometeren i bilen. En ting er å ligg å kave i djupsnyen oppi dalen, det klarer en. Men å ha en bil liggende i grøfta, da er en ikke mye selvhjulpen. Men det gikk fint! Det var en annen bil inni dalen, så flere så hadde tatt sjansen på at det gikk bra.

Kløven på Aluq og sekken på meg. For en ubeskrivelig lykke, gliset går rundt i det vi beveger oss inn i skogen. Det er vekselsvis snø og bart.  Vi velger nerstien og går ved elva innover. Temperaturen er rundt 4 grader, helt fin temperatur å vandre i.

På tur innover

En god del trær som hadde knekt

Det er snø, regn og sol. Vi har telt og tarp med. Klokka er sånn 18-19 Det er ledig på Ole-Nergårdbua. Vi blir der første natta. Fyr i ovn, god mat, lesing av hytteboka. Ingen dekning, det er deilig det!

Lesing av hytteboka

Maten er viktig

Potetkaker med smør og sukker

Vi våkner til hvitt på bakken, og snyelinger. Oppe før fuglene nesten, så klokken 10 er vi klar for å gå videre. Jeg sier som oftest at jeg ikke har noen plan, og det stemmer forsåvidt. Men jeg tenker jo at det er naturlig å fortsette stien langs elva, og opp mot Dividalshyttene. Og sånn blir det. Absolutt varierte forhold. Men det er jo så godt å få slite litt. "Yte for å kunne nyte" sa Alexander Read på en podcast jeg nyss hørte, og det er noe i det. Den å kunne kose seg etter å ha vært litt nede i kjelleren gir ihvertfall meg en veldig god følelse. Så lenge jeg kan, så velger jeg å gjøre det.  Jeg får litt dårlig samvittighet for Aluq, men han klarer det.

Pene smilet:)

Hvitt på bakken tidlig på morgenen

Da bær det snart oppover..

Det tine

Der oppe ligg hytta, vi klarte det;)

Sola skinte imellom snybygan

Det tok oss 3 timer opp, og da trenger klær og sko tørking. Det blir fyr i ovnen i hytta, mat og kvile noen timer. Vurderer å sove der oppe. Men klokka er bare 16, så det er jo så mye igjen av dagen. I tillegg synes jeg det er så fint å tilbringe tiden med Aluq ute. 

Fortjener en kvil nå

Tørk av sko og klær

Jeg får en ide om å gå øverstien nedover dalen, og jeg har som regel en tanke om at det meste går sikkert bra. En far og sønn har akkurat passert på ski mot nyhytta. Vi snakker litt om at det er veldig råttent utenfor løypa. 

Det går kjempefint de første par kilometrene, noen gjennomtråkk men absolutt ikke noe å snakke om. Det endrer seg. "Aiaiai" ja, men det er bare å fortsette. Jeg kunne ventet til kvelden og natta..at snyen muligens ble litt fastere. Men så er det noe med det, når en først har begynt. Aluq flyter heldivis bedre i sporet enn meg, han fordeler vekta på 4. Men han sliter han og. Jeg har egenvekta og sekken på godt over 20 kg på ryggen, så uansett kor lett jeg prøver å gjøre meg, så hjelper det null. Aluq trekker for harde livet, og prøver så godt han kan at denne turen ikke skal vare lenger enn den absolutt må. Det nytter ikke at jeg prøver å forklare han at dess fortere han skal dra meg, dess lenger ned søkker jeg! Han vil ikke høre på det!

Jeg har gps`n hengende på hofta, og i et øyeblikk der, når hofta er nede i snøen og  Aluq skal hjelpe meg med et skikkelig godt rykk hører jeg at det knekker i nødknappen. Åj herregud tenker jeg, ja det er jo akkurat det som mangler nå! At alarmen går på hovedredningssentralen eller hvor det nå er. Jeg lirker knappen på plass, og håper bare at det skal mer til for å løse den ut. Jeg klarer å finne litt dekning en plass litt lenger ned, og får gitt beskjed at hvis noen tar kontakt og lurer på om jeg er i nød, si NEI! Jeg er ikke i nød, jeg er bare på tur! Kosetur!

Jeg sier til meg selv (og Aluq) at det er fullt mulig å slå leir på en barflekk, vi har allverdens tid. Det er nå sånn at jeg tar ikke pause midt i en bakke, jeg går til jeg er på en avsats eller er oppe. Det blir på en måte litt sånn i dette tilfellet også,  jeg foretrekker å slippe å fortsette i sny dagen etterpå, så vi fortsetter ned dalen til det er snøfritt. Da er det bare å gå i gang med det praktiske for å øke komforten. Finne egnet sted for teltet, lete fram tørt skift, og varmeposer til føttene. Mat til hunden. Skrelle av surklende fjellsko, og våt bukse. Furubålet blir utsatt til dagen etter. Brødskiver spist i soveposen, og godnatt! Forresten ei nydelig natt. Vakkert rødlig himmel ut av teltduken, fuglesang i skogen. Herregud så fint!

Morgenen etter blir det noen timer foran bålet, det er belønninga for å yte. Og det er så fint. Komplett stillhet, bare lydene fra naturen rundt. 

Morgenstund med Aluq

Bål i skogen

Rolig formiddag

Blir noen timer ved bålet

Og masse kos

Aluq

Vi pakker sammen  godt utpå formiddagen, og går til parkeringa. Hva nå? Jeg bestemmer meg for å ta meg en tur over Finnbruene, og gå litt på stien langs elva. Nydelig ved bruene, men litt ulendt å gå på andre siden av elva. Men så vet jeg det. Vi rusler en tur ned å ser til Fossbua, og så kjenner jeg at det er tid for å dra hjem. Da gjør vi det.

Ved Finnbruene

Finnbruene

Vakkert!

Modig type..

Fossbua

Oppsummert: En fantastisk tur, og det var virkelig nydelig å få på seg fjellskoene igjen. De skal få noen dager å tørke seg på nå, og så er de kanskje klare igjen til helga. Det er sikkert noen skigåere som kommer til å irritere seg over de hullene i skisporet, men jeg håper de er av det positive slaget som tenker "Ja, nå får vi ekstra trening av balansen". Hvis ikke så er snart snøen tint uansett. 

Det er noe med de dalene i indre Troms. Snart er tida for å komme seg opp av dalene, men jeg velger å vente litt. 

Takk for turen Aluq, vi er et godt team vi to.