Dette var ikke helt etter planen min for vinterens eventyr. Men siden det ikke ble tur til Finnmark akkurat nå, ble det en liten tur til Ånderdalen på Senja. Det er egentlig aldri feil å dra til Senja uansett årstid. Her finner jeg meg uvanlig godt til rette, enten det er oppe i fjellene, nede ved sandstrendene eller oppe i dalene. Det har blitt noen turer hit de siste årene, og jeg koser meg like masse hver gang bilen fylles med utstyr, hund og jeg er på vei.
Intet unntak denne gangen. Fredag formiddag drar jeg hjemmefra, og godt utpå kvelden er jeg framme. Siden jeg er sent ute med å bestille hytte, er det ikke mulig å finne noe. Derfor tar jeg en runde gjennom Svanelvdalen for å se om Senjabu kan være ledig. Det er lys der oppe, så jeg kjører til Tranøybotn for å finne meg teltplass for natta. Det er sent, så jeg slår opp teltet ved Ånderelva sitt utløp. Hadde jeg tenkt meg litt bedre om hadde jeg nok funnet en annen plass. Det ble kaldt gjennom natta, og på morgenen viste måleren -18. Glad jeg ikke hadde så mye greier som skulle pakkes i bilen, for det var kjølig.
Jeg kjører til parkeringa ved hyttekroa i Tranøybotn, og begynner å pakke om i pulken og gjøre meg klar. Det tar si tid, utrolig hvor mye greier jeg skal ha med meg for noen få dager. Jeg er garantert ikke en av lettpakkerne, heller en katastrofepakker.
Jeg trodde influensaen var på tur ut av kroppen, men den var nok ikke det. Pytt sann. Jeg har jo paracet, masse. Så det går bra, bare jeg får begynt å gå sånn at jeg får varmen i kroppen.
Været er nydelig. Stilla, -15 og sol fra knallblå himmel. Pulken er tung, men Aluq er ei god trekkhjelp framfor meg. Hundedraget er kjøpt, men siden vi ikke har fått trent med det trekker jeg pulken, og han bidrar med trekkhjelp framfor meg.
Vi tar den merka sommerruta oppover, og det er mange bratte kneiker der jeg må av med skia for å klare å få pulken opp. Kroppen blir ihverfall varm, det er sikkert. Hørte etterpå at det kan være lurt å følge vinterruta, som går litt lenger ned, nærmere elva. Ja det var nok sikkert lurt, men treninga var god, ingen tvil om det.
Det tar ca to og en halv time før vi er framme. Seks kilometer er ikke langt, men det er kupert, så tar si tid å få pulken både opp og ned alle kneikene. Når vi kommer fra er det ei dame som alt er i gang med å fyre opp i ovnen på statsskogkoia Ånderbu. Hun har glemt matpakka, så jeg bidrar med litt mat, og til gjengjeld får jeg nykokt kaffe. Det er alltid fint å møte andre turfolk, og det blir ei trivelig stund.
Jeg bestemmer meg for å bli i koia denne natta, og tenker at isfisket kan vente til dagen etterpå. Det er deilig bare å slappe av, fyre i oven og kose seg. Når mørket senker seg blir lyset helt fantastisk. Etterhvert er himmelen full av stjerner. Månen lyser opp landskapet, og etterhvert danser også nordlyset over himmelen. Det er helt vindstille, og utrolig vakkert.
Neste morgen er vi som alltid tidlig oppe, og måleren viser -23 grader. Været er like fint som i går, og det er bare å få kaffen kokt og frokosten i seg. Pulken pakkes, og hytta klargjøres for neste besøk.
Så legger vi avgårde over isen. I dag skal vi prøve isfiske. Et nytt isbor skal prøves ut, og det viser seg å fungere kjempebra. Da har jeg ihvertfall kommet så langt at det er blitt hull i isen. Det er såvidt boret er langt nok, så det er en bra tykkelse på isen. Neste utfordring er den maggoten da. Men heldigvis er den frosset ihjel, så det blir ikke så ille å tre den på. Greit å få øvd på å tre den på kroken i den tilstanden, så kanskje det går strålende neste gang.
Det blir fisk, en pitteliten røye. I tillegg til et napp. Det er godt at jeg ikke har basert fisk i kosten på denne turen. Men det er uansett flott å være ute på isen når været er så fint. Etter et par timer begynner føttene å bli kalde, så vi pakker sammen å går opp mot gammen.
Jeg vet at det har vært et par stykker der natten før, så det er enda ganske lunt. Det er bare å fyre i ovnen, og få utstyret inn. Det blir kaffe, mat og litt avslapping.
Aluq har enda energi i kroppen, så når kveldsfargene overtar på himmelen er det bare på med skiene og fyke over vannet på kryss og tvers etter diverse dyrespor. Det er kun lyden av skiene som bryter stillheten. Sånne dager og kvelder må bare gjemmes på.
Når vi kommer tilbake til gammen er det kveld, og det som er så befriende deilig med turlivet er at hvis du er trøtt er det helt greit å legge seg. Det blir bare litt kaffe, og lesing i turbøkene.
Jeg lar med rive med av historier fra folk som har brukt den rundt hundre år gamle gammen oppigjennom. Spesielt de som uttrykte sine bekymringer for gammens framtid på et punkt der den sto i fare for å forfalle helt. Så godt det var at den ble restaurert i 2014, og fremdeles kan være et lunt og trygt sted å ta inn når en måtte ha behov for det. Det var en stor og viktig jobb som ble gjort, og dyktige folk som sto for arbeidet.
Denne morgenen er det mildere, rundt -15.
Det blir ingen fangst, selv om det ble ihjelfrosset maggot dandert med ekte smør på kroken. Foruten dårlig fiskelykke var det ikke mye å klage på. Nok en strålende dag i de fineste omgivelsene.
I tolvtida pakker vi sammen og begynner turen nedover mot Tranøybotn. På med skifellene. Det går rimelig greit. Terrenget er ganske kupert et stykke, så det blir en del pulkvelt, og enkelte parti må jeg av med skiene. Men etter rundt to timer pluss er vi nede ved parkeringa.
Det ble ikke en lang tur, hverken i kilometer eller dager. Men vi har kosa oss på tur sammen Aluq og jeg. Nydelige dager.
Oppsummering: Kjølig i telt, herlig å trekke inn for å fyre i hytte og gamme. God mat, og nok mat, og vel så det. Mye å lære om isfisking enda. Terrenget byr på litt utfordringer når en har en tung pulk, men det går. Av og til er det bare så fint, at en nesten ikke tror det går an.
