Hundre mil gjennom Norge og Finland. Et stykke vei, men når kropp og sjel er så klar for tur er det bare trivelig. Det bli ei natt på Jergul Astu, ei koselig fjellstue som ligger på vidda 4 mil sør for Karasjok.
Neste dag blir det et lite stopp i Karlebotn, der jeg stikker innom på kaffe og kartbesøk før jeg kjører videre mot Kirkenes, og de siste ti milene oppover Pasvikdalen.
Klokka er nærmere seks når jeg kommer fram til Vaggetem, så har avtalt ei natt på campingen. Det tar sin tid å få ompakka alt utstyret, men neste morgen kl. 09.00 er vi klare.
 |
| Noen pakker og prøver å organisere rotet, andre tar seg en strekk. |
Fine værforhold, rundt 10-12 minus. Pulken er tung, men gode spor og en trekkvillig hund gjør at det går fint oppover skogsveien opp mot Ellentjern, og over vannet. Det letter 4-5 fugler rett ved sporet, tror det er tiur. Artig. Går innom Holmenkoia for å spise litt, og der er det godt og varmt siden tre jenter er på overnatting her.
Går videre mot Høvasskoia, og fyrer opp i ovnen og spiser litt sjokolade før jeg går videre i 15 tiden. Jentene jeg traff tidligere har tenkt på å overnatte her, så jeg tenker at jeg prøver videre mot Føllvannet. Jeg prøver å gå over vannet fra koia, men dårlige spor (i ettertid vet jeg nå at sporet går i riktig retning like før Høvasskoia, og til høyre). Jeg går noen kilometer tilbake til Gjetmundsentjørna, der jeg finner et spor som går i ei anna retning. Gjør en lang rundreise, bokstavelig talt, kort. Det ble en lang tur. Endte opp på Holmenkoia istedet for Føllvannskoia kl 19 på kvelden. Rundt 22 kilometer denne dagen, i et til tider kupert terreng. God og sliten, og kom absolutt ikke dit jeg trodde. Men fikk nå sett hvor reingjeterne kan ta seg en runde! Du verden den cideren på koia fikk jeg svette for.
 |
| Mulighet for litt bacon? Jada. |
Neste dag er planen å komme meg til Ellenvannet, og Ellenvannskoia. Jeg ser etter spor fra Ellentjernet, og i riktig retning. Det er det ikke, så jeg må over vannet, ned skogsveien og ned til hovedveien. Følger hovedveien et par kilometer før jeg svinger inn skuterspor ved Kveldro. Da har vi gått rundt 7-8 kilometer. Skutersporene er litt løse, og Ulva bestemmer seg for at hun ikke har lyst til å trekke. Dess surere og mer frustrert matmor blir..dess mindre vil hunden trekke. Det blir 3-4 meget tunge kilometer, før prinsessa er blidgjort og starter og trekke!
 |
| Matpause, et stykke inn fra Kveldro. Ulva har gått på frivakt som varer de neste 3-4 kilometrene. |
Temperaturen synker, og før turen over det 2 kilometer lange Sortbrysttjernet er det blitt rimelig kaldt. En ekstra longs må på. Følger sporene over Sortbrysttjern, og over Tørrfurutjern før jeg kommer ut på Ellenvannet. Når mørket faller på blir jeg velsigna med de vannvittig vakre himmelfargene. Da er det greit at frosten gjør fingrene frosne, og det prikker i lårene. Det har vært en ganske lang og slitsom etappe, så er utrolig glad når jeg kommer inn på koia kl 19. Men det kaldt. Rundt 30 minus ute, og antakelig 12-15 minus inne. Fyrer i 4-5 timer før jeg finner soveposen, og da er det blitt 12 varme.
 |
| Kvilestund |
 |
| Fine Ellenkoia |
Neste dag går med til mye fyring, det er kaldt. Tar med med øksa og går for å hente vann. Men det er godt frosset, så bare å ta med seg is til tining. Utpå dagen blir det en skitur over Ellenvannet, og mot Parvannet. Sjekker om det er mulig å gå med pulk videre neste dag. Det ser greit ut.
Dagen etterpå er det litt dårlig sikt, en slags tåkedis. Jeg venter til det letter utpå dagen før jeg går videre. En møter ikke mange mennesker i dette området vinterstid, det er fantastisk stille. Tre tsjekkere er på tur over vannet når jeg forlater koia for å gå videre mot Grenseparvann. Veksler noen ord før jeg fortsetter. I det jeg ser meg over skuldra, oppdager jeg en stor reinflokk like bak, og gjeterne på skuter. Da gjelder det å få ekstra forsterkning på hunden, og komme seg på kne! Gal hund, og svett matmor før de har passert!
Venter til de er kommet nesten uten synsvidde i motsatt ende av vannet før vi legger av gårde. Aldri har det vel gått så fort med tung pulk!
Det er kan hende fristende å hente rennende vann, dog ikke smart. Noe jeg forsåvidt også visste. Ble tørking av skisko++ på Grenseparvannshytta. Kort etappe denne dagen,omtrent 2,5 timer /5 kilometer fra Ellenkoia og til Grenseparvannskoia. Ikke de beste spora, men greit med litt motstand når en ikke skal gå så langt.
 |
| Parvannet |
 |
| ...stillhet |
Grenseparvannskoia er for meg ei av de triveligste hyttene i området. Den er lita, lett å få varm føles så trivelig å være i. Det går noen kveldstimer med hyttebøkene her også, det er trivelig å lese om andres sine vandringer i ulike årstider.
Våkner til et fantastisk vær dagen etter. Går langs vannet innerst i bukta for å se om det kan gå skutersport opp grensegata mellom Norge og Finland, men finner ikke. Været er så nydelig, at jeg sitter nede ved vannet en stund, og nyter solstrålene. Får samtidig prøvd exped chairkit`n, som fungerer fint!
 |
| Grenseparvann |
 |
| Vinteridyll |
Går fra koia, og innover i skogen på truger. Følger et gammelt skuterspor/reintråkk. Håper å finne grensegjerdet, og det gjør jeg. Bestemmer meg for å gå tilbake å klargjøre pulk og koie før jeg går videre. En tiur flakser opp rett foran Ulva inni skogen, artig å se skogsfugl.
 |
| Lukten av fugl!2 |
Legger skiene på pulken, og går videre på truger. Det er et tungt føre, og dårlige spor. Men det går på et vis, men det er greit at dagens etappe kun er 4 kilometer. Følger grensegata mot Pillollakoia, og det går gradvis oppover etterhvert. Jeg ser en monsterbakke i det fjerne, og når jeg kommer nærmere lurer jeg faktisk på om det er fysisk mulig å komme seg opp med pulken. Sta som jeg er tenker jeg at vi gir det et forsøk. Jeg er glad det er lite folk i Pasvik. Den følgende seansen var sikkert severdig! Jeg må ned på kne i de bratteste kneikene, og hunden er helt i villrede. Har det ikke vært for Ulvas trekkhjelp, hadde det ikke gått. Du verden vi var glade på toppen. Det var mulig! Mestringsfølelse og alt det der!
 |
| Dårligmyra |
 |
| Grensegata. Den bakken kjentes i hele kroppen. |
Det begynner så smått å skjømmest, og vi kommer til Pillollaporten. Her kan en krysse over til Finland, og det går en merka sti på finsk side. Det får bli en annen gang. Jeg tar av til høyre og begynner etterhvert å speide etter hytta. Og der var den!
 |
| Pillola |
Det er alltid godt å komme i hus, selv om det bare er 10-12 blå. Denne koia er velutstyrt, og har en knakende god ovn. I tillegg er det godt med ved i vedsjåen. Siste besøk var for over 4 måneder siden ifølge hytteboka. På denne tiden av året er det ikke så mange farende. Selv om hytta er gjennomkald, og vel så det, tar det ikke så lang tid før en behagelig furuvarme brer seg. Da er det bare å åpne ei kald ei, tenne stearinlys og lese i hytteboka. Stillhet, og ikke andre lyder enn av ovnen som spraker.
Neste dag er like flott, så da er det de daglige gjøremålene som fyring, vannsmelting og frokost først. Deretter er det pakking og rydding, før hytta vaskes og det hugges opptenningsved til neste besøkende. Det er luksus å få lov å kunne benytte disse koiene.
Jeg bestemmer meg for å følge et pulkspor i retning Ellenvannet. Det går veldig fint, helt til den siste kneika ned mot vannet. Her er det rimelig kupert, litt bratt og Ulva legger av gårde! Plutselig ligger jeg der da, med noen furuer framfor nesen, og den ene armen låst under meg. Med sekk på ryggen, trekkselen til pulken og trekkbeltet til hunden festet til meg er jeg rimelig låst der jeg ligger. Hva nå. Har den ene armen fri og prøver å få et tak med skistaven sånn at eg klarer å karre meg opp, men det går ikke. Snøen er for dyp. Klarer å lirke av meg sekk, og diverse utstyr, og kaver meg etterhvert på føttene. Får trukket pulken litt nedover for hånd, før jeg får på meg ski og utstyr. Tanker om bjørn i hi i nærheten er absolutt der, hvor enn tåpelig og usannsynelig det er. Men våkna han ikke av den her orginga i snøen, så ligger han ikke her vil jeg tro!
Går videre over Ellenvannet mot Ellenkoia for en sjokoladepause. Pittelitt overvann, men heldigvis lite av den sorten i år. Når jeg kommer til koia, stopper parkoppsynet. Han trodde ikke jeg skulle være her såpass mange dager, og var å sjekket om jeg var ok. Godt å vite at det er noen som ser etter en om det trengs.
Har bestemt meg for ei siste overnatting på Høvasskoia, så følger samme veien tilbake. For å slippe å gå helt til hovedveien, tar jeg en sjangs å følger et skuterspor som går over Tvillingvannan. Det viser seg å føre til Ellentjernet, så det passer bra. Når jeg kommer ut på vannet treffer jeg Atle fra campingen. Han har akkurat preparert sporet helt til Høvass, så da er det bare å gå de siste kilometerne inn.
 |
| Ulva holder seg kun på høyresida av hytta, av en eller annen grunn. Det var sikkert opptatt på andre sida;) |
Dagens etappe ble på 18 kilometer, og tok omtrent 6 timer. Framme klokka 17, akkurat i det dagslyset svinner, og de nydelige kveldsfargene overtar.
Siste dagen i Pasvik er det like fantastisk vær å våkne til, og temperaturen ligger rundt 10-12 minus. Etter pakking og klargjøring av hytta tar vi fatt på den siste etappen mot Vaggetem. Det er 6-7 kilometer, og tar et par timer.
 |
| Snart klar for siste etappe. |
På Vaggetem er det bare å få pakket alt av utstyr i bilen, og se om den vil starte etter ei uke i kulda. Det går fint, og vi kjører en passelig etappe på 40 mil til Jergul, 4 mil sør om Karasjok. Her blir det veldig greit å få seg en dusj, og sove litt. Ulva har fått løpetid på turen, og det dukker opp en "beiler" utenfor hytta, som er veldig standhaftig. Vil gjerne inn, og prøver seg både på døra, og vinduet!
 |
| Jergul |
Dagen etter er vi oppe før sola, og kjører videre. Må stoppe å ta bildet av sola når ho kommer opp. Vakkert på vidda.
 |
| Vakker morgenstund. |
Oppsummering av tur, 23.02-02.03
Masse sny, minusgrader, stillhet, vindstilla og passelig tungt.
Total avstand tilbakelagt: Omtrent 83 kilometer fordelt over 7 dager.
Dyreliv: En god del tiur, røyer, noen ryper og en elg.
Utstyr: Fungerte godt, manglet ingenting. Eneste vintergassen til Coleman som ikke var noe å skryte av.
Mat nok til sikkert ei uke til..
Har fremdeles lyst å komme tilbake for å kunne oppleve området sommer eller høst, i kano.
Takk Pasvik. En liten bit av hjertet mitt blir igjen her i grenselandet.
